I vinter har nordmenn fått demonstrert at vårt energisystem er sørgelig skakkjørt. Faktisk blir vårt hvite gull herjet med av såkalte ekstraordinære hendelser, ifølge ombud og premissleverandører for den elendige statusen. Det virker heller ikke som regjeringen vurderer andre virkemidler enn sosialhjelp til husholdninger og ulike støtteordninger til næringslivet, og håp om et mirakel som vil reetablere trygghet for husholdninger og konkurransefortrinn for næringslivet.

Elendigheten startet med deregulering/frislipp i energimarkedet, ledet av regjeringen Syse med Reiten/SP som fagansvarlig statsråd. Regjeringen Syse gikk i oppløsing og Ap/Brundtland overtok som mindretallsregjering, støttet av SP. Mer enn 30 år senere sitter parhestene i regjering sammen og strever med arvesynden. Det er uklart hvordan de har tenkt å løse oppgaven, men noe mirakel er det neppe grunn til å håpe på.

Vår tilknytning til det dysfunksjonelle europeiske energimarkedet gjør at vi importerer europeiske elpriser som er bestemt av (marginal) kostnaden for å produsere elkraft basert på gass/kull. Denne prisen ligger himmelhøyt over kostnadsnivået fra vårt vannbaserte system, og som gjør at offentlige kraftprodusenter håver inn mens husholdninger lider og næringslivet taper konkurransekraft.

Det fins neppe noen tilfredsstillende løsning for Norge som viderefører dagens markedsbaserte system. Mer kraft inn i markedet er et mantra som gjentas, og det vises bla til (flytende) havvind som energikilde. Men kraft fra havvind har produksjonskostnader (marginalkostnader) som er anslått til mer enn 1 kr/KWH, som med dagens nettpriser og avgifter tilsvarer om lag 3 kr/KWH til sluttbruker. En slik pris er ikke akseptabel for husholdninger og næringsliv i Norge. Denne krafta bør derfor sendes rett til Europa uten å gå veien om Fastlands-Norge. Det vil gi lønnsomhet fra 1. KWH.

CO2-fri kraft er et knapphetsgode som det må husholderes strengt med. Det betyr bla at elektrifisering av oljeinstallasjoner til havs må skrotes som idé. Det sparer ressurser uten nevneverdig klimapåvirkning. Det kan se ut til at nordmenn flest bifaller dette, og EU er allerede på vei til å anerkjenne både gass og atomkraft som grønne alternativer.

Aktørene i det europeiske kraftmarkedet har endret premissene for sin deltakelse. Det gjelder alle aktører som i større eller mindre grad har erstattet sikre energikilder med usikre. Det omfatter ikke Norge. Derfor kan ikke Norge være eneste aktør som opprettholder tilknytningen som om ingen ting har skjedd, med de konsekvensene husholdninger og næringsliv har fått kjenne på.

Norge må derfor ta kontroll over utenlandskablene, som denne vinteren i stor grad har fungert som eksportkabler uten nevneverdig hensyn til magasinfyllingen, som tidligere var 1. skanse mot energiknapphet.

Argumentasjonen om at kablene er nødvendige for å opprettholde leveringssikkerheten er neppe holdbar. Kontroll med kablene betyr ikke at all bruk skal stoppes, men bruken må skje på en balansert måte som ikke skader norske interesser, bla leveringssikkerhet, men som også gir handelspartnere fordeler.