Regjeringen la den 19. februar fram sitt forslag til rusreform, «Fra straff til hjelp», og debatten er i full gang. Spesielt venstrefolk har vært aktive, og har fylt spalter i de fleste norske aviser med argumenter for reformen. Norsk ruspolitikk er langt fra perfekt. Mange faller imellom stoler, og liv går tapt. Det er både leit og tragisk.

Ruspolitikk er et av den politiske verdens aller vanskeligste områder. Det handler om menneskeliv og -skjebner, det handler om store offentlige utgifter. De aller fleste er enige om at det ikke finnes enkle løsninger. Vi vil ta et oppgjør med noen forenklende myter som dessverre er i ferd med å etablere seg som sannheter i debatten, og begrunne hvorfor vi er motstander av reformen.

Myte 1: «Ruspolitikken til nå har vært mislykket». Dette er en grov forenkling. Det blir nesten som å si at trafikkreglene ikke fungerer og skal mykes betydelig opp, fordi folk etter over 100 år med biltrafikk fremdeles blir drept og skadet i trafikken.

Myte 2: «Alle rusavhengige mennesker er syke mennesker». Det stemmer ikke. Rusavhengighet er ofte et symptom på noe annet. Eksempelvis sosiale problemer. Hvis vi konsekvent kaller rusavhengige for syke, er vi med på å sementere en holdning om at den rusavhengige trenger medisin. Og i og med at rusavhengige ofte driver med selvmedisinering blir ofte «behandlingen» mot narkosug eller abstinenser mer narkotika. Sykdomsforklaringen kan føre til en ond sirkel det er nesten umulig å komme seg ut av.

Myte 3: «Dette er en reform som er basert på kunnskap og har bred faglig støtte». Det finnes mye kunnskap og erfaring i kampen mot rusmisbruk. Flere tunge fagmiljø er motstandere av reformen. Eksempelvis helsesykepleierne og narkotikapolitiet. Det finnes da sannelig mye bra kompetanse på motstandersiden også.

Myte 4: «Det hjelper ikke med skremselspropaganda». Å fortelle en ungdom om konsekvensene av å bli tatt med narko er ikke skremselspropaganda. Det er nyttig informasjon. For eksempel vet de alle fleste unge at en dom for besittelse av narko vil gjøre vedkommende uønsket i USA og andre land som krever visum. Hvis rusreformen blir vedtatt blir den begrunnelsen borte. Konsekvensene for å bli tatt er ikke der, og dermed øker sannsynligheten for at noen tar sjansen.

Myte 5: «Straff fungerer ikke. Det må erstattes med hjelp». Men dette handler ikke om at vi skal fra noe til noe. Det handler ikke enten eller, men om begge deler. Mye faglig god hjelp, men sannsynligvis for lite, gis i dag. Fra offentlige instanser. Fra ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen mfl. Men også fra dem som er satt til å administrere straffereaksjoner, Kriminalomsorgen. Mange har blitt rusfrie etter et fengselsopphold med pause fra rusmidler, oppfølging og behandling.

Myte 6: «Avkriminalisering er ikke det samme som legalisering». Dette er juridisk sett sikkert helt god latin. Men å fortelle en 15-16-åring som får muligheten til å teste ut narkotika at han/hun ikke kan straffes vil oppfattes som at noe er blitt mindre forbudt, altså lov. Videre sendes det signaler til alle ungdommer at samfunnet ser litt lettere på narkotika enn før. Den holdningen vil doplangere helt sikkert bruke i markedsføringa av varene sine.

Myte 7: «Hasj er ikke så farlig». For en som har brukt hasj i mange år kan dette helt sikkert høres fornuftig ut, basert på egenerfaring. Men rundt på akuttplasser i psykiatrien ligger det ungdommer som i sitt første møte med virkestoffet THC (finnes i hasj og marihuana) gikk rett i psykose og ble der lenge. Noen for resten av livet. Det samme gjelder mange andre narkotiske stoffer.

Rusreformen, slik den ligger på bordet, kan sikkert gjøre livet enklere for mange etablerte rusavhengige. Samtidig framstår den som et unødvendig kjempe-eksperiment med ungdommene våre. Derfor er vi og Senterpartiet mot. Men vi er gjerne med på å snu bunken og diskutere saken på nytt. Det er ikke nok «å gjøre noe». Det vi gjør må være gjennomtenkt og med gode konsekvensanalyser.