Gå til sidens hovedinnhold

Sitkagran – et uønsket treslag i norsk natur

Søndag 21. mars er det Verdens internasjonale skogdag.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mennesket har gjennom sin historie alltid påvirket livsgrunnlaget, men takten og omfanget har aldri vært større enn fram mot vår tid. Siden 1950 er skogene blitt flatehogd med påfølgende planting, noe som innebærer en dramatisk og varig endring av livsgrunnlaget for artene. Det avspeiler seg også i den norske rødlista for 2015, hvor nærmere halvparten av rødlistede organismer er tilknyttet skog. Flatehogd areal av den produktive skogen har økt uavbrutt til vel 75 % i dag og hele 19 % har forsvunnet i løpet av bare de siste 15-20 årene. Fortsetter dette i samme tempo i årene fremover vil all gammelskog, unntatt skog i verneområder, være flatehogd innen 50 år. Det betyr at granplantasjene vil overta skoglandskapet fullstendig.

Mangelen på trevirke førte til en tiltakende interesse for skogplanting over store deler av Europa allerede i middelalderen, som her til lands fikk et merkbart nedslag fra siste del av 1800-tallet, men som akselererte voldsomt i tida etter andre verdenskrig. Norsk gran fikk etter hvert konkurranse av en rekke fremmede treslag. Særlig stor oppmerksomhet fikk det robuste og hurtigvoksende treslaget sitkagran, som egnet seg særlig godt i kystmiljø. I Nordland ble utplantinger av sitkagran gjort i størst omfang i hele landet. Beregninger viser at ca. 137 000 daa ble plantet til, over dobbelt så mye som i Hordaland, som var fylket som plantet ut nest mest. Spørsmålet er hva som forklarer den storstilte plantingen i Nordland, som av forvaltningen i dag beskrives som uforenlig med å bevare naturens mangfold. Hva var den historiske bakgrunnen for å iverksette utplantingen? Hvilke naturverdier er gått tapt i kjølvatnet av den? Og hvilke langsiktige konsekvenser kan utsettingen få for økosystemene i Nordland?

I Europa hersket stor mangel på trevirke, de store skogene var borte som følge av industrialiseringen, og en ville satse på skogplanting. Perioden fra 1950–60-årene og fremover var skogreisingas gullalder. Store arealer ble tilplantet og kommunene valgte oftest ut områder med den beste produksjonsevnen. I Nordland innebar dette først og fremst områder med kalkholdig grunn og andre mineralrike lokaliteter. Den massive utplantingen i fylket førte til en alminneliggjøring av sitkagran, som førte til spredning over store arealer. I noen få tiår ble treslaget et kjært folkeeie, som symboliserte fremskritt og modernitet og som skapte optimisme blant bønder på øyer og langs fjorder. Plantingen ble betraktet som en mulighet til en kjærkommen selvforsyning av tømmer og materialer. De langsiktige, utilsiktede økologiske effektene, som i vår tid har endret landskapets karakter over store arealer, ødelagt kulturminner, sperret stier og adkomster og fortrengt stedegen vegetasjon, har imidlertid fått mange til å revurdere forholdet til sitkagran.

I kystmiljø etablerer sitkagran seg lett, og det tykke strølaget hindrer etableringen av nye planter. Dermed vil økosystemet som helhet rammes og insekt- og fugleliv endrer artssammensetning. Spesialiserte artsinnslag erstattes av mer trivielle arter, som altså fins i mange andre naturtyper. I mange av kystkommunene i fylket har utplantingen av sitkagran vært svært omfattende siden 1950-årene, i en tid da nedleggingen av småbruk var stor. En kan derfor anta betydelig brakklegging av kalkrik beitemark og naturbeitemark i dette tidsrommet, som så ble beplantet med sitkagran og andre nåletrær. Enkelte steder, eksempelvis i Nesna kommune, ble rik naturbeitemark og løvskog plantet til med gran sammenhengende flere kvadratkilometer, som førte til enorme økologiske og landskapsestetiske endringer lokalt. Mange uvanlige arter fins altså i denne typen habitater, som er klare bevis på de store biologiske verdiene slike områder har, og som følgelig fortrenges og går tapt når arealene plantes til. Følgelig er også rådene fra faglig hold å fjerne sitkagran fullstendig fra fylkets øyer. Likevel er det motstand i skogbruksnæringen mot myndighetenes innvendinger.

Kulturskog kan utvilsomt ikke tjene som erstatning for tap av naturskog, uansett treslag. Sitkagran, eller andre plantede bartrær, vil biologisk heller ikke få mulighet til å stå lenge nok til at kravfulle arter finner egnet substrat. Det vil i tilfelle ta flere hundre år. Plantasjene representerer derimot produksjonsskoger som skal hogges når den er økonomisk mest lønnsom. Dermed kan ikke plantet skog på noen måte kunne bevare et truet biologisk mangfold, slik en eldre naturskog gjør.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.