Hva som skal til for å bekjempe det vi så fint kaller utenforskap og sikre at barn og ungdommer med minoritetsbakgrunn blir inkludert?

DEL

Denne høsten har jeg sett tv-serien «17» på NRK og lest romanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar. Både i tv-serien og romanen blir vi kjent med ungdommer som vokser opp i drabantbyen Stovner i Oslo. Hovedpersonene har foreldre eller besteforeldre som har innvandret til Norge. Det er ingen tvil om at det er sterkt samhold mellom ungdommene.

De føler sterk tilhørighet til bydelen og hverandre, og er stolte av stedet hvor de vokser opp. Samtidig kjenner de på det å ikke høre helt til. Til tross for at de fleste har bodd her hele livet, er de liksom litt annerledes likevel. Og det kan av og til være vanskelig.

Hva som skal til for å bekjempe det vi så fint kaller utenforskap og sikre at barn og ungdommer med minoritetsbakgrunn blir inkludert i det norske samfunnet, er en het potet som politikerne fortsatt krangler høylytt om.

Temperaturen i debatten blir ikke lavere av at det med jevne mellomrom dukker opp nyhetsmeldinger fra enkelte bydeler der biler står i brann.

Jeg skal la den debatten ligge. Jeg har bare lyst til å trekke fram en liten greie jeg har lagt merke til at flere av ungdommene selv er opptatt av. Det er hvordan enkelte tilsynelatende uskyldige kommentarer eller spørsmål kan få dem til å føle seg usikre.

Ta for eksempel spørsmålet: «Hvor er du fra – sånn egentlig?». Som finnmarking bosatt i Bodø, blir jeg regelmessig spurt om dette og for meg er dette trivelig small talk. Det blir omtrent som å snakke om været – ufarlig og nøytralt.

For ungdommene er det ikke nødvendigvis like harmløst. Mange tenker at den eneste grunnen til at de får spørsmålet, er fordi det er synlig at tippoldemor ikke er født i Norge. Selv om den som spør er oppriktig interessert og ikke mener noe vondt med det, kan spørsmålet likevel bli oppfattet som et hint i retning av at du er vel ikke egentlig helt norsk, er du vel?

Jeg har i tidligere debattinnlegg sett flere ta til ordet for at vi må snakke litt mindre om hvor vi kommer fra og litt mer om hvor vi skal. I tillegg må det være greit å føle tilhørighet flere steder. Det er uten tvil gode argumenter for begge deler.

Samtidig tenker jeg at det beste er om vi kommer så langt at vi kan spørre hvor folk er fra uten å være redde for å støte noen. Om opphavet ditt er fra Rognan eller Karachi, bør strengt tatt ikke ha så mye å si. Det vil i så fall kreve mye av oss alle. Ikke bare må barn og barnebarn av innvandrere begynne å se seg selv om nordmenn selv om de har flerkulturell bakgrunn. Vi som har bodd her i generasjoner, må gjøre det samme.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags