”Livet er en reise, ikke et bestemmelsessted” – sto det på en liten melkesjokolade jeg fikk på flyet til Trondheim for mange år siden. Det er vel noe å filosofere over. Hvor mange tenker over hva livet er, og hva som er meningen med livet? De fleste ser ut til å konsentrere seg om å få mest mulig ut av livet, og å nyte livet. Jeg føler meg av og til unormal, for jeg prøver å få gjort mest mulig i løpet av mitt liv.

Jeg elsker menneskemøter. Gjerne de møtene som fyller meg med visdom, og møter i toveisdialog. Ofte treffer jeg to typer mennesker. En del som heier på mennesker som tørr å feile, som alltid sier, så tøft han feilet, han lykkes neste gang. Så har du den andre delen som elsker å dvele med andres feil. De som aldri glemmer og alltid tar frem den episoden, den feilen om og om igjen. De som aldri blir ferdig og som stempler deg for livet. En gang feil, alltid feil. Evig eies kun et dårlig rykte.

Livet er en personlig reise. Enhver person bestemmer over seg selv. Reisen du opplever kan by på fantastiske oppdagelser, lykke og kjærlighet. Min mening med livet er å fylle det med masse kjærlighet og vennskap og det å strekke seg mot de aller største drømmene. Hvis jeg ikke kan følge drømmene mine, mestre nye ting, bli inspirert, ha håp, gjøre masse feil, være omgitt av kjærlighet og gjøre det jeg har lyst til, hva er da meningen med livet?

Før fikk jeg ofte høre at jeg måtte sette mål i livet. Du oppnår ingen ting uten mål, du må ha noe å slåss for. Men livet har lært meg at når du setter deg et mål, så vet du ingenting om framtiden. Hvis man bestemmer seg for å gå strømlinjeformet gjennom livet, kan veien og mulighetene bli begrensinger. Fordi, du vet ingenting om alle de tilfeldighetene som vil dukke opp gjennom livet ditt. Hvis du da sitter og tviholder på et mål du satt deg i fortiden, så vil du fort kunne glemme å nyte reisen og samtidig gå glipp av mange fantastiske muligheter på veien!

"Det er omveiene og sidesporene som beriker ens liv!" mente Nils Kjær, klokt sagt.