Det var forfatteren Sigbjørn Hølmebakk som først brukte begrepet, basert på en historie fra Sørlandet om en mann som gikk rundt og pisset i andre fokks brønner.

På samme måte forgiftes den politiske debatten av de som stempler fredsaktivister og NATO-motstandere som fordekte kommunister, mente Hølmebakk.

Siden har ordet gått inn i det norske språk som betegnelse på en person som forgifter en politisk debatt med usaklige beskyldninger mot motparten.

Når Dagbladet i en leder kaller Frp-leder Sylvi Listhaug "Putins lille hjelper" er det et ekko av hvordan motstandere av Nato og atomvåpen ble karakterisert på 50-tallet.

De var i beste fall naive løpegutter for sovjetkommunismen, i verste falls kommunistiske agenter.

Og Dagbladet er ikke alene. Et tilnærmet samlet korps av kommentatorer og politikere i de store mediene og de store partiene sentrert rundt Oslo har kommet med lignede kritikk.

Ikke bare av Listhaug, men også av andre som mener de høye strømprisene ikke utelukkende skyldes Vladimir Putin og hans krig i Ukraina.

Som når LO-leder Peggy Følsvik i Klassekampen hevder at Industriaksjonen lefler med ytre høyre når de demonstrerte sammen med Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm». En gruppe med 620.000 medlemmer.

Kanskje putinister de også?.

Denne voldsomme muren av enighet minner også om hvordan partipressen og partiene på 50- og 60-tallet virket sammen for å stilne kritiske røster.

Dette er en svakhet for demokratiet, undergraver medias legitimitet og gir ny ammunisjon til de som anklager tradisjonelle medier (MSM) for å løpe elitenes ærend.

Et viktig unntak fra denne massive enigheten er Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum.

I en kommentar skriver han at det er "i grunnen nokså uinteressant om det er Vladimir Putins angrepskrig som har økt energiprisene i Europa, når de smitter til Norge gjennom dårlige offentlige vedtak, og forblir uløst gjennom tafatthet".

Nok en putinist antakelig.

Det finnes ingen tvil om at Vladimir Putin har hovedansvaret for den energikrisen som nå rammer Europa, men makta til å ramme oss ble han gitt av vestlige politikere. Det er altså Putins som skyter, men vi ga ham gassrevolveren.

Dette er ubestridelige fakta, og å anklage de som påpeker dem for å løpe Putins ærend er absurd.

De som vil legge all skyld på Putin hevder at noe annet vil være å skape splittelse i befolkningen. Men et sunt demokrati tåler uenighet og debatt, selv når det er under angrep.

Det motsatte er derfor tilfelle; det å insistere på en enkel forklaring og så stemple alle som er uenige som medløpere for fascismene er det som splitter.

En fersk leder i Nordlys hevder at det i det siste har oppstått en økende konformitet i leder og kommentarjournalistikken, "der egne meninger blandes med det som kan minne om ubalansert aktivisme, spesielt i energi- og klimaspørsmål".

Det er en interessant observasjon, som synes på bekreftes av den massive enigheten om å frita den raske omleggingen av vår energipolitikk fra alt ansvar for de høye strømprisene.

Dypest sett handler ikke dette om strøm, Putin eller Listhaug. Dypest sett handler dette om hvilke debattklima vi skal ha i dette landet, og hvordan vi skal behandle de vi er uenige med.

Den måten sentrale kommentatorer og medier nå bidrar til å demonisere meningsmotstandere på skader heller ikke bare demokratiet, men også egen legitimitet.

For selv brønnpisseren blir syk om han drikker av det forurensede vannet.

I en tidligere versjon ble LO-leder Peggy Følsvik uttalelse i Klassekampen om at Industriaksjonen lefler med ytre høyre framstilt som om det var et direkte sitat. Det er en tolkning av følgende uttalelse: «At Industriaksjonen stiller opp sammen med denne gruppa, stiller jeg meg veldig undrende til. Dette er en gruppe som er sammensatt av mange krefter langt ut på høyresida i politikken».