Gå til sidens hovedinnhold

Senterpartiets fantasifulle virkelighetsbeskrivelser

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leser stortingskandidatene til Nordland Sp sitt avisinnlegg om politireformen med undring. Blant annet hevdes følgende: «(For det andre) har politiet nærmest forsvunnet eller blitt lagt ned i store deler av Nordland.»

Dette er et ordrett gjengitt sitat fra disse politikernes forunderlige innlegg. Politiet har altså nærmest forsvunnet eller blitt lagt ned i store deler av Nordland, ifølge Senterpartiets fremste kandidater.

Det er forståelig om dagens stortingsrepresentanter Mossleth og Nordlund, som oppholder seg i Oslo mesteparten av året, ikke kjenner til virkeligheten i fylket de representerer. Mer skuffende er det at den utmerkede Leirfjord-ambassadøren Trine Fagervik er med på å skrive under på noe hun ikke kan ha lest. Kan disse tre stortingskandidatene virkelig stå inne for sin regelrette nedsabling av politimesteren i Nordland politidistrikt? En slik respektløs framstilling av tendensiøse påstander og nedlatende beskrivelser av høytstående offentlige tjenestemenn er sjelden kost, selv fra et parti som gjerne svartmaler med særdeles bred pensel.

Det er altså ikke slik at politiet nærmest har forsvunnet eller blitt lagt ned i store deler av Nordland. Da ville nok politimesteren ikke framstått såpass positiv som hun gjorde i sitt interessante innlegg. Tvert imot har politiet fått en langt bedre tilstedeværelse, noe som var ett av målene med reformen. Lensmann, nå politistasjonssjef Tom Giertsen ble i HB 5. februar i år referert fra et møtereferat i politirådet i HALD, der han pekte på mange positive sider ved reformen. Kapasiteten har økt, noe som har ført til bedre politiarbeid og etterretning. Man har fått på plass politikontakt, som har bidratt til større tilstedeværelse i kommunene. Videre har oppklaringsprosenten økt, og i dette distriktet er den nå høyest i Nordland. Man har også oppnådd full bemanning, noe som innebærer at målet om to politifolk per tusen innbyggere er nådd. Så kan man gjerne ønske seg enda flere politifolk, og det er ikke forbudt å sette seg nye mål, men virkelighetsbildet politiet selv presenterer harmonerer heldigvis dårlig med bildet Senterpartiets fremste kandidater i Nordland forsøker å tvinge på oss.

Det Senterpartiet spiller på, er endringsfrykt. Man skal frykte endringer før de kommer, og man skal lengte tilbake til slik det var før når endringene er gjennomført. Selv i en reform som har hatt store og åpenbare oppsider, synlig i all tilgjengelig statistikk, får Senterpartiet seg til å konstruere virkelighetsbeskrivelser som de så argumenter imot. Dette er muligens en virkningsfull måte å drive politikk på, men det er først og fremst useriøst overfor velgerne. Både fordi retorikken er tuftet på urealistiske virkelighetsbeskrivelser, og fordi historien har vist at Senterpartiet ikke har evne til selv å gjennomføre reformer eller trekke dem tilbake. Hvem tror for eksempel egentlig at Senterpartiet kommer til å splitte opp kommunene igjen?

Senterpartiets retorikk går igjen mange steder: «Regjeringen sulteforer kommunene.» Nei, kommuneøkonomien har vært betydelig bedre under Erna enn med rødgrønt. Det beste kommuneøkonomiske året siden årtusenskiftet var i 2016. Da satt Senterpartiet på sidelinjen og ergret seg. Når Havbruksfondet lar det regne penger over kommunene, er svaret kritikk over at pengene er så uforutsigbare. Ja, det er nok riktig. For med rødgrønt styre ville pengene vært mer forutsigbare, i den forstand at det ikke hadde kommet slike penger.

Videre har jeg sett det blitt sagt at Norge er mindre selvforsynt enn før, Regjeringen prioriterer ikke hjemlig produksjon av matvarer. Dette kan også virke som en troverdig nok påstand, helt til man gjennomgår den og balanserer den opp mot faktatall og statistikk som ligger klar og tilgjengelig.

Regjeringen legger ned fødetilbud, sies det, men den virkelige nedskaleringen skjedde i årene med rødgrønn regjering. Vi mistet flere landbruk med rødgrønt, vi forurenset mer, men dette passer dessverre dårlig inn i Senterpartiets historiefortelling.

Alt er naturligvis ikke perfekt i Norge selv etter åtte år med Erna bak rattet. Men vi har gjennomgått et fryktelig oljeprisfall som ville skaket opp enhver oljeavhengig nasjon. Erna styrte oss gjennom krisen, derom hersker ingen tvil. Det siste halvannet året har vi vært i en pandemi, en krise som ikke ligner noe noen moderne regjering har måttet håndtere. Også her har Regjeringen gjort feilvurderinger og ikke vært perfekte, men alt i alt må vi kunne si at det har gått rimelig bra her til lands, og selv blant våre mest utviklede naboland ville nok de aller fleste gladelig ha byttet med oss. Det er selvfølgelig et rent hypotetisk spørsmål hvordan Slagsvold Vedum ville håndtert oppgavene Erna har sittet med, men det spørs om et hjertelig smil og en avvæpnende latter hadde vært nok.

Nå går vi mot et valg hvor mange kanskje ønsker forandring etter åtte år med den samme statsministeren. At det oppstår slitasje er et kjent fenomen, og det er klart at ønsket fra rødgrønn side om å få komme i posisjon er ekstremt sterkt, så sterkt at de kan love nær sagt hva som helst. Men når jeg for eksempel ser disse tre kandidatene og deres fabel av et avisinnlegg, så lurer jeg på om de rødgrønne egentlig er helt klare for å ta over ansvaret. Jeg håper i hvert fall for deres del at de har mer troverdige og velbegrunnede politiske utspill å komme med enn at de vil bort fra en situasjon hvor bemanningsmålet i politiet er nådd og oppklaringsgraden aldri har vært større.

Kommentarer til denne saken