I slutten av februar leverte leder og nestleder i Bodø Senterparti et debattinnlegg om rusreformen. Innlegget presenteres som en slags myth buster, men er oppsiktsvekkende dårlig og spekket av kunnskapsløs synsing. De to politikerne skal likevel berømmes for å peke på to viktige problemstillinger: Norsk ruspolitikk er langt fra perfekt og som følge av det går menneskeliv tapt. I det følgende vil vi imøtekomme Senterpartipolitikernes argumenter, punkt for punkt.

«Myte 1: Ruspolitikken har til nå vært mislykket»: Sp-politikerne skriver at denne påstanden er en forenkling, og at endring av ruspolitikken «blir som å myke opp trafikkreglene fordi mennesker fremdeles blir drept og skadet i trafikken». Vårt svar er at EUs narkotikaovervåkingsorgan har i mange år kartlagt overdosedødsfall blant innbyggere mellom 15–64 år på tvers av europeiske land. Norge har år etter år vært blant landene med høyest forekomst av overdosedødsfall. Det er ingen grunn til å anta at en lovendring som fjerner barrierer for å søke hjelp i nødssituasjon relatert til bruk av ulovlige rusmidler, skal forverre statistikken. I en undersøkelse gjennomført av Foreningen Tryggere Ruspolitikk framkom det at 40 % av ungdommer som befant seg i en nødssituasjon som følge av bruk av ulovlige rusmidler ikke varslet 113. Hovedårsaken var frykt for politi og straff.

«Myte 2: Alle rusavhengige mennesker er syke mennesker»: Sp-politikerne mener at rusavhengighet ikke er en sykdom og at sykdomsforklaringen fører til en ond sirkel som gjør det umulig å bli kvitt avhengigheten. Men rusavhengighet er klassifisert som en lidelse i ICD-10, som er den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, som brukes av norske leger og psykologer i dag. Leser man prioriteringsveilederen finner man at diagnosen gir pasienten rett til nødvendig helsehjelp i tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Er det slik å forstå at Senterpartipolitikerne mener at spesialisert behandling av mennesker med rusavhengighet gjør dem sykere?

«Myte 3: Dette er en reform som er basert på kunnskap og har bred faglig støtte»: Senterpartipolitikerne skriver at flere tunge fagmiljøer er motstandere av reformen og trekker fram Helsesykepleierne og «Narkotikapolitiet» (vi antar at de her sikter til interesseorganisasjonen Norsk Narkotikapolitiforening, det offisielle politiet har nemlig ikke egne «narkotikapolitibetjenter»). Det er klart det finnes mye kompetanse blant helsesykepleiere og politi, men vi som støtter rusreformen lener oss til Verdens helseorganisasjon og samtlige FN organer når vi sier at barn og unge som bruker narkotika ikke skal behandles som kriminelle. En offentlig utredning har ikke funnet at straff har ønskelig effekt, denne viser derimot at straffepolitikken har utilsiktede negative konsekvenser. Straff er vårt sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos befolkningen, og skal ikke benyttes uten at det er nødvendig og til større nytte enn skade. At en lovendring kan skape frykt og bekymring må selvsagt tas på alvor, men det innebærer også et ansvar for at frykten begrunnes med henvisning til forskning. Synsing og føleri er ikke holdbare argumenter for å opprettholde en politikk som bidrar til at sårbare ungdommer settes på siden av samfunnet og stigmatiseres.

«Myte 4: Det hjelper ikke med skremselspropaganda»: At dette skulle framstilles som en myte er merkverdig. Man vet at skremselspropaganda ikke virker. Derfor lanserte Helsedirektoratet nylig weedensenteret.no som gir nøktern informasjon om farene ved cannabisbruk til målgruppen unge mellom 13-15år. Sp-politikerne mener det er forebyggende å kommunisere konsekvenser for å bli tatt for ulovlig rusbruk. Ingen forskning støtter dette og særlig ikke når risikoen for å bli tatt er så lav som den er. En konsekvens av å kommunisere alvorlige følger ved bruk av cannabis til ungdom, er at de ikke tør å be oss om hjelp når de er i behov for det. Forebygging av alkoholrelaterte skader blant mindreårige gjøres i dag ikke med straff, ikke engang med forbud mot bruk, men med kunnskapsbasert informasjon om rusmiddelets skadevirkninger.

«Myte 5: Straff fungerer ikke, det må erstattes med hjelp»: Sp-politikerne mener at rusreformen ikke handler om at «vi skal gå fra noe til noe». Vi kan informere om at rusreformen handler om at vi skal slutte å straffe mennesker som bruker ulovlige rusmidler med begrunnelse i at straff ikke har allmennpreventiv effekt og er skadelig for enkeltindividet.

«Myte 6: Avkriminalisering er ikke det samme som legalisering»: Sp-politikerne vil ha oss til å tro at ingen vil klare å skille mellom avkriminalisering og legalisering. Vi har blitt vant til å se rusreformmotstandere skrive villedende om rusreformen. En kan gjerne tro, mene og føle både det ene og det andre om hva ungdommer evner å forstå, men en bør være rimelig sikker i sin sak når en kommuniserer dette ut i offentligheten. Vi kan anbefale Senterpartipolitikerne å lese forskningsartikler om manglende allmennpreventiv effekt av straffepolitikk, og så vil vi oppfordre dem til å basere sine argumenter på kunnskapen som ligger tilgjengelig.

«Myte 7: Hasj er ikke så farlig»: Vel, cannabis er faktisk ikke veldig farlig. Cannabis regnes som et av de minst skadelige rusmidlene, og blir overgått en høy gang av alkohol hva gjelder risiko for akutt dødelighet og giftighet over tid. Seniorforskere ved FHI, Jørgen Bramness og Anne Line Brettewill-Jensen, har tidligere skrevet at «de fleste vil faktisk kunne bruke cannabis uten at det skaffer dem problemer». Det betyr selvsagt ikke at cannabisbruk er risikofritt. Det finnes potensielle farer knyttet til bruk og disse må vi informere om med sannferdighet og nøkternhet. Informasjonen ligger tilgjengelig på nett, og det er naivt å tro at dagens ungdom ikke er i stand til å innhente denne selv.

Rusreformen slik den ligger på bordet er ikke et kjempeeksperiment med ungdommene våre. Det som derimot er et farlig eksperiment, er den utstrakte bruken av straffereaksjoner mot barn og unge som bruker ulovlige rusmidler. Vi vet at det ikke har effekt, vi vet at det skader og at det rammer de mest sårbare hardest. Hvis Sp-politikerne er interessert i forskning på dette, kan de lese vitenskapelige langtidsstudier som finner at også milde straffereaksjoner med hensikt å forebygge, øker sannsynligheten for senere kriminalitet. Resultatet gjør seg gjeldende i studier som også kontrollerer for viktige påvirkende faktorer som personlighet og oppvekstmiljø. Senterpartiet må gjerne være motstandere av rusreformen, men vi krever en kunnskapsbasert debatt. Den stadige synsingen er en hån mot dem som ønsker en seriøs debatt, og ikke minst mot alle brukerne som daglig rammes av straffepolitikkens skadelige og stigmatiserende konsekvenser.