Torsdag er det akkurat tre uker siden Russland invaderte Ukraina.

Angrepet kom overraskende på de fleste og var totalt uprovosert. Slik sett er dette et eklatant brudd på folkeretten, og en brutalt overgrep mot det ukrainske folket.

Russland er fortjent blitt fordømt av et nesten samlet verdenssamfunn. Ingen utenfor Russland kjøper Vladimir Putins patetiske unnskyldning for invasjonen.

Selv landets fremste støttespiller internasjonalt, Kina har reagert avmålt. De har avstått fra å stemme for FNs fordømmelser av invasjonen, men har heller ikke støttet Russland.

I stedet har de bedt begge parter kommet til forhandlingsbordet for å få slutt på krigen.

Så langt er det lite som tyder på at det vil skje.

Representanter for Russland og Ukraina har riktignok møttes flere ganger, men de står så langt fra hverandre at et kompromiss synes umulig.

I hvert fall så lenge Russlands fortsetter sitt bombardement av ukrainske byer og drap på ukrainsk sivilbefolkning.

Det er liten tvil om at det ikke bare er et brudd på folkeretten, men også på krigens lover. Vladimir Putin framstår slik sett i økende grad også som en krigsforbryter.

Slike er det notorisk vanskelig å forhandle med, og lite tyder på at Putin ønsker en slutt på krigen før han har sikret seg en stor del av Ukrainas territorium.

Tre uker er ingen lang tid i internasjonal politikk, men disse tre ukene har totalt forandret den europeiske sikkerhetsstrukturen.

Både EU og Nato er kommet sterkt styrket ut av krigen i Ukraina, selv om de ikke deltar i den. Det er nok det motsatte av det Putin hadde håpet på.

Sanksjonene som er innført er de strengeste noen sinne mot noe land. Det indre samholdet i EU og Nato er også styrket på en måte få trodde var mulig før denne krigen.

Stilt overfor trusselen om krig og folkemord vise de vestlige demokratier sin styrke som aldri før siden andre verdenskrig.

Det gir håp for en fredeligere framtid, men det hjelper Ukraina lite her og nå.

Derfor må sanksjonene fortsette, og styrkes. Derfor må Ukraina får all mulig hjelp, inkludert våpenforsyninger. Men derfor må også fredsprosessen videreføres. I hvert fall så lenge ukrainerne selv ønsker der.

Det gjør de pr nå, og president Zelenskyj har til og med antydet at Ukraina kan akseptere en rolle som nøytral stat mellom Russland og Vesten.

Det er neppe nok til å tilfredsstille Putin, som synes å ha innlemmelsen av Ukraina i Russland som sitt mål. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt og mye tyder dessuten på at russernes tilsynelatende forhandlingsvilje primært er et knep for å vinne tid.

Desto viktigere at også Ukraina fortsetter å forhandle, og viser vilje til fred. Ikke for enhver pris, men for å redusere tapet av menneskeliv så mye som mulig.