Nok en gang kjemper SAS i motvind. Slik har det vært mange ganger i løpet av de siste 20 årene.

For 25 år siden kunne det koste 5 000 kr å reise t/r Bodø-Oslo. Men Bondevik-regjeringen v/adm. minister Victor Norman (H) tok for 20 år siden et kraftfullt grep. Helt på egen hånd og uten å støtte seg på eget byråkrati eller utredninger, bestemte han at innenriksnettet skulle åpnes for fri etablering og færrest mulige konkurransebegrensende reguleringer.

Norwegian tok straks utfordringen og ga dermed SAS betydelig priskonkurranse. Andre selskaper fulgte opp, også på utenriksnettet. Eierne i SAS – for størstedelen de tre nordiske lands regjeringer – ble utfordret gjennom virkningen av lavprisselskapenes politikk. Presset på SAS' bunnlinje økte sterkt. I dag finnes det priser for den samme strekningen som er 15/20% av nivået for 20/25 år siden. Inflasjonseffekten gjør sammenligningen enda gunstigere! Og passasjerens jubler!

Som majoritetseiere valgte regjeringene i Sverige, Danmark og Norge å følge opp. SAS prøvde også å senke noen priser. I tråd med utgangsfilosofien skulle SAS uansett være flyselskapet som oppfylte næringslivets behov. Luksusen var merkevaren – med kabinservering og ulike bonusordninger.

Men det kostet! SAS ble hengende etter. Billigsegmentet ble snart en krevende økonomisk utfordring.

Underskuddene økte og eierne måtte følge opp med store økonomiske redningsaksjoner for å holde selskapet i luften. Lenge berget SAS posisjonen hos de betalingssterke kundene som fortsatt søkte det som gjensto av luksus i «gammelflyene». Lavpriskundene foretrakk billigselskapene pga. de lave prisene.

Billigselskapenes prispolitikk og kampen om å beholde tidligere kunder tæret sterkt på SAS' økonomi. Utallige krisepakker ble vedtatt – her lå det klare krav om billigere drift. Men det viste seg vanskelig å effektivisere driften. Det ble tungt å redusere romslige bonusordninger ved hovedkontoret i Stockholm. Kravene om kutt i kostbar velferd og skyhøyt lønnsnivå i millionklassen blant flygerne og kabinpersonalet har det også vist seg veldig tungt å forhandle ned.

I den siste tiden har kutt-forhandlingene med fagforeningene gått helt i stå. En viktig årsak er at SAS' underskudd hele tiden har vært sterkt stigende. 10. juni varslet fagforeningene om plassfratredelse fra 30. juni. SAS tillit i markedet er sviktende, aksjekursene faller og topplederne nærmest gir opp både mot underskuddene og fagforeningene og sier opp.

Sett utenifra ser det ut som at fagforeningene setter sin lit til fornyet støtte fra de sosialdemokratiske regjeringene, ved at de skal komme dem til unnsetning gjennom å finansiere stadig nye krisepakker.

Sverige ser ut til å si nei, til tross for faren ved å få det prestisjefylte hovedkontoret i Stockholm kraftig redusert. Danmark vil trolig spa opp mange milliarder i støtte fordi det er så viktig å få beholde Kastrup som «hub». Hensynet til tusenvis av danske arbeidsplasser der er sikkert politisk veldig viktig. Men mange mener at snart må nok være nok.

Hva med oss? Solberg-regjeringen solgte seg ut i 2018, men Oljefondet (!) sitter igjen med ca. 1 % eierskap.

Spørsmålet nå er om Ap/Sp-regjeringen nok en gang er på gli for å smøre forhandlingene. Siden regjeringsskiftet sist høst har Statens lommebøker som kjent vært åpne for de fleste næringene. Så kanskje vil Ap også denne gangen gå for enda en livreddende SAS-aksjon. De uformelle drøftelsene som skjer på de 14-daglige mandagsmøtene mellom ledelsene i Ap og LO er kanskje en naturlig arena for «sonderinger»?