Gå til sidens hovedinnhold

Samskaping – ikke for moro skyld

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommune-Norge har kikket i glasskula, og mange blir skremt av det de ser: Større oppgaver skal løses av færre folk og med mindre penger. «Hvordan unngå kommunal kollaps», spør Kommunesektorens organisasjon KS, og peker på at innbyggerne er redningen: Innbyggerne må selv være aktivt med å løse oppgaver i framtids-kommunen. Hver enkelt får større ansvar for både egen og medborgernes helse og velferd.

Når kommuner i hele Norge inviterer innbyggerne til det som ofte omtales som samskaping – nemlig at offentlige, frivillige og private aktører arbeider sammen, deler kunnskap og ressurser med hverandre – er det altså ikke for moro skyld. Målet er å lage de gode løsningene som trengs for framtida i fellesskap – uten at det koster mer. Med en økende eldrebølge i kombinasjon med fraflytting, ungdom som faller utenfor, og stadig strammere kommunebudsjetter, sier det seg selv at regnestykket ikke går opp. Det må mer ressurser inn. Samskapingskommunen, som den kalles, er et forsøk på å løse en truende ressurskrise og derigjennom forhindre velferdsstatens kollaps.

Kommunene, inkludert Bodø, vender seg ofte til frivillige organisasjoner. Statistikken viser at deres bidrag har økende økonomisk betydning for å få samfunnet til å gå rundt. Men ikke engang det er nok. Også frivillige organisasjoner sliter med mangel på villige bidragsytere. Ideelt sett trenger arbeidet med sosial bærekraft døgnåpne tjenester og at ressurser kobles i et slags frivillighetens torg. Men frivilligheten kan ikke gjøre dette alene. Det er behov for at både innbyggere og lokalt næringsliv engasjerer seg.

I forskningsprosjektet «Gode samskapte Byliv» ser vi på hvordan slik samskaping fungerer i praksis her i Bodø, og da spesifikt knyttet til sosial bærekraft. I prosjektet ser vi blant annet på hva som fremmer og hemmer dette arbeidet. Vårt inntrykk så langt, er at mange gode initiativ er etablert og under utvikling, med potensial til å rulles ut i Nordland fylke og i Kommune-Norge for øvrig. Initiativ som «Det gode liv» med Bodø kommune som primus motor, «Action Now» forankret i Bodø/Glimt og «Omatt Gjenbruksverksted» med Bodø Røde Kors som opphav, er eksempler på samarbeid til etterfølgelse. Disse kan sette Bodø på kartet, også internasjonalt, såframt de løftes tilstrekkelig, får nok ressurser og blir godt forankret politisk.

En av de viktigste utfordringene vi ser, er at samskapingen fort blir krevende når den kommer på toppen av alt det andre som skal gjøres i en hektisk arbeidshverdag. Det gjelder så vel representanter fra kommunen og fylkeskommunen, som frivilligheten og næringslivet. Om Bodø og resten av Kommune-Norge skal lykkes med Samskapingskommunen, må det settes av dedikerte ressurser, og samskapingen må bli en naturlig del av den daglige virksomheten.

Det er innlysende, men likevel krevende å få til i praksis: Samskaping krever at det finnes møteplasser og tid til å komme sammen for å finne de gode løsningene. Etableringen av KRAFT – Senter for bærekraftig samfunnsutvikling i nord – har skapt en potensiell møteplass i Bodø. Fortsatt sliter imidlertid aktørene med å finne tid og ressurser til å kunne møtes. Fortsatt mangler et etablert samskapingforum for sosial bærekraft.

Om vi ser til næringslivet, finner vi BRUS BODØ – bedriftenes utviklingsselskap – der 40 bedrifter har slått seg sammen. De uttaler på sine nettsider at «de tar et utvidet samfunnsansvar og at de ønsker å bidra i utviklingen av sin egen region».

Et KS og et BRUS som tar ansvar for å styrke sosial bærekraft ville være et fruktbart spor videre. Noen vil kanskje hevde at dette er utenfor næringslivets mandat, som i første rekke er å bidra til økonomisk vekst og verdiskaping. Husk da at mange bedrifter for lengst har tatt innover seg den miljømessige delen av bærekraft. Det er viktig, men i en verden hvor alt henger sammen med alt, er tida inne for at næringslivet også tar ansvar for sosial bærekraft, ikke av veldedige grunner, men av egeninteresse. Alle sektorer trenger at samfunnet er sosialt bærekraftig, for å forebygge sosial uro, gjengkriminalitet, radikalisering og opptøyer som vi ser bre om seg i øvrige Europa.

Er det én ting forskningen er tydelig på, er det at tillit, økonomisk velstand og rettferdig fordeling er en god forsikring for gode liv. Tenk om Bodø som europeisk kulturhovedstad i 2024 også kunne vise Europa en kommune der sosial bærekraft i denne betydningen står i sentrum.

Astrid Marie Holand, Nord universitet, Tanja Ellingsen, Nord universitet, Trond Blixvær, Nordlandsforskning, og Therese Andrews, Nordlandsforskning

Kommentarer til denne saken