Den beryktede «kjøttvekta» tipper 90 mot 10 i befolkningens medlemstall i forholdet sør – nord. Som betyr at våre krav og ønsker fra nord, svært ofte trenger bred forankring og felles forståelse, for å få gjennomslag nasjonalt. Som et minimum ligger fellesstøtten fra hele landsdelen i nord.

Jeg har vært styreleder i Tromsø ishockeyklubb (TIHK) i ca. 8 år, styremedlem i Norges Ishockeyforbund (NIHF) i 4 år. Begge deler, samt et aktivt lokalpolitisk liv, har sementert troen på at i nord må vi være ekstra smarte og strategiske for å få gjennom likeverd i dette langstrakte landet.

Diskusjonen rundt premisser for et nytt vinter-OL i Norge som dukket fram i forrige uke, illustrerer hvor viktig nordnorsk samling er. Rapporten som ble lagt fram, fokuserte på nytt IOC-krav for å imøtekomme kritikken mot stadig mer kostbare OL-arrangement; Gjenbruks-OL. Altså gjenbruke anlegg som har OL-størrelse i et land. I Norge gjelder dette områdene knyttet til Oslo, Lillehammer og Trondheim.

Resten av landet, i denne sammenheng spesielt Nord-Norge, må bruke begrepet på en annen måte: Vi må ha anlegg i nord som kan gjenbrukes for bredde og toppidrett i nord - og for hele landet. Som betyr at et OL må ha UTVIKLING ETTER OL implisitt. Det gir liten etter gevinst – regionalt eller nasjonalt, om det ikke følger en anleggsutvikling med et vinter-OL. Vi vet at med nye anlegg i nye regioner, skapes nye aktiviteter, mer breddeidrett og mer toppidrett. Da gir det liten nasjonal mening i å knytte begrepet «gjenbruk» til kun de nasjonale anlegg som er bygd i dagens Norge. Altså i sør. Gjenbruk betyr i like stor grad det som skjer i anleggene ETTER et OL.

Trekk en parallell til fotball i Norge. For 50 år siden var fotball der is-idretter er i dag; altså mest for deltakere i sør. Inntil Mjølner plutselig var i toppen av norsk fotball. Så kom Bodø-Glimt og TIL. Og med de klubbene; alle talentene i landsdelen som ble rullet inn i storklubbene – først i nord. Hva hadde det norske fotball landslaget vært uten de nordnorske profiler de siste tiårene? Det samme kan sies om verdens største vinteridrett ishockey, der Norge pr. i dag taper nesten tosifret mot Sverige hver gang vi møtes. Den norske landslagssjefen pekte etter VM i Finland nylig, på det åpenbare; Sverige har ca. 370 ishaller, Norge har vel 50 ishaller totalt. I dette bildet er det norske nord-sør forholdet enda pinligere: Nord Sverige har 60-70 ishaller (gammel oversikt, trolig enda flere nå), Nord-Norge har 2 ishaller (Narvik og Tromsø).

Nord i Norge trenger vi flere nasjonale vinteranlegg. Vi har alpine anlegg i Narvik, og det stopper vel egentlig der for landsdelen. Et OL er anledningen vi kan bruke som vårt nye moment. Ordførerne i Tromsø og Narvik satte ord på dette nå når debatten blusset opp igjen. De heiet på hverandres fortrinn der ordfører i Tromsø framholdt Narviks unike alpinfortrinn, og ordfører i Narvik sa at Tromsø har potensialet for et nasjonalt innendørs ishallanlegg. Hvis det blir et mantra i landsdelen, har vi en sterk stemme i OL-debatten.

Ishaller av overkommelig kommunale størrelser, såkalte normal-ishaller (klubbishaller, et konsept fra NIHF), må pepres på plass i landsdelen. 60-70 million kroner pr. ishall er kostnaden for Mo i Rana, for Bodø, for Harstad, for Senja, for Alta, for Hammerfest, for Vadsø/Vardø og for Kirkenes. I denne sammenheng etterlyser jeg en nasjonal kraftpakke for bosetting og bolyst, en «Ishaller i nord, for Norge» - pakke. Kledd opp med en 5 års periode der investeringstilskuddene dobles i landsdelen. Dette tankesporet var NIF inne på ved sin forrige leder (før korona), det er et mer aktualisert behov nå enn noen gang.

Mitt tema i dag er samfunnets infrastruktur basert på idrett som grunnpilar. Der vi i nord blir enig om strategi - slik ordførerne i Narvik og Tromsø uttalte seg forleden. Vi må spørre oss selv: Hva skal bygges hvor og i hvilken rekkefølge i landsdelen for at vi oppnår likeverd med resten av landet? Og økt attraktivitet og bolyst. Et svar kan være: For å utvikle landsdelen, og dermed landet, kreves bolyst for alle som bor her – og som vi ønsker skal komme hit og bo. Landsdelens maktutøvere må derfor møtes, og øve på å snakke sammen med én stemme, og være konkret. Om i bunn og grunn hva vi må få skape for økt bolyst. Og det må ikke stoppe med idrettsanlegg. Selv om 8 måneder med vinterforhold gir større behov for like vilkår, nasjonalt og internasjonalt sett. Annen infrastruktur er like åpenbar: Fylkesveier mange steder i nord har en standard som befolkningen sør i landet forlot for 50 år siden. Helse, kultur, samferdsel, næringsutvikling, fiskeri, risikovillig kapital, eierkonstellasjoner, utdanning og forskning, med videre temaliste. Alt kan hver for seg være felles tema i nord, der vi står sterkest når vi er samlet. Konsekvensen blir at slik strategi er for Norges beste.

Sammen er vi sterkest. Erkjennelsen er enkel: Vi rekker ikke fram hver for oss. Ta derfor en nordnorsk en, la landsdelens stemme stå samlet om hvordan vi vil ha dette prioritert.

Vi trenger ikke sammenslåtte felles fylker for å stå samlet i nord, vi trenger felles vilje og felles tenkning i felles samlinger for de viktige tema. Byer og fylker i nord som felles front mot kjøttvekta der sør. Og var det noe Tromsø sin OL-kamp for femten år siden lærte oss for senere bruk, så var det viktigheten av å ikke tenke kompaktløsninger i et langstrakt land – og framfor alt; forankring i nord!