Gå til sidens hovedinnhold

Samisk joik på Operaen med et kunstverk som forener

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg opplevde Arktisk Filharmoni og Beaivváš Sámi našunála teáhter sitt stykke Solen, min far. Jorda, min mor på Operaen i Oslo sammen med et hav av andre samer fra ulike deler av landet, og et enda større hav av ikke-samer. Uansett bakgrunn og ulike forutsetninger, var vi alle like begeistret for forestillingen. Det var en sann glede å overvære konserten, og nesten like morsomt var det å treffe så mye kjentfolk i foajeen før det hele startet. Alle var forventningsfulle og gledet seg – og det ble virkelig en opplevelse. Konserten er det beste beviset for hvordan god kunst snakker på tvers av alle grenser, både geografiske, etniske og kulturelle. Her var vi med på samme reise, og uavhengig av forhåndskunnskaper – men med et åpent sinn – tror jeg at alle gikk beriket ut fra den Den Norske Opera. For med Solen, min far. Jorda, min mor ble selve det ur-europeiske konseptet som Operaen springer ut fra, litt samifisert ved at fremragende samisk kunst spilte sammen med, matchet, og utvidet repertoaret til Operaen.

Dette er ingen anmeldelse av stykket, til det ville jeg trenge mye større plass enn det et leserinnlegg tillater, dette er bare ment som en begeistret observasjon av hva en kan få til når kulturinstitusjoner samarbeider, og hvor entusiasme og ønske om å kommunisere god kunst er drivkraften bak. Dette lover godt, ikke minst for Bodø som den ene hjembyen for filharmonien og som europeisk kulturhovedstad i 2024. Fylket Nordland representerer nemlig alene fem av i alt ti samiske språkgrupper, så her ser jeg fram til videre samarbeid mellom Arktisk Filharmoni, teatre og kunstinstitusjoner generelt, der det pan-samiske inngår som en selvfølgelig del av det som regionen har å by på.

Man skal alltid være forsiktig med å proklamere hva avdøde kunstnere ville likt og sagt dersom de fikk oppleve det som skjer etter deres død, men jeg kjente Nils-Aslak så godt at jeg tar sjansen på å si at dette ville han satt pris på. Som jeg skriver i programheftet (riktignok uten å krediteres for det, men det er vel det som går under begrepet ‘samisk tyvlån’), så var Nils-Aslak opptatt av hvordan en kan bruke tilsvarende grep med joik som en gjør i klassisk musikk med hensyn til lengde, intensitet og tematiske variasjoner. I stykket Solen, min far. Jorda, vår mor er det Frode Fjellheim som komponerer joiken inn som en naturlig del av klassisk musikk. Og ikke bare det, han utvider den samiske joiken til å innbefatte så vel den nordlige luohtisom den sørlige vuelie. Det fantastiske med denne forestillingen er hvordan den europeiske klassiske musikken kombineres med den samiske, slik at begge får lov til å framstå på egne premisser i et samspill som forener på en måte som en kunne ønske ville inspirere til større harmoni også i den altfor politiserte samiske og norske hverdagen.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.