Vi må tåle at samfunnet endrer seg. Vi må også tåle at noe går tapt, men det må være lov å bli betenkt.

Jeg leser at Sanitetskvinnene i Bodø ser seg nødt til å gi opp. De klarer ikke rekruttere nye medlemmer som vil føre det frivillige arbeidet videre. Uten å være drevet av verken offentlige pålegg eller økonomisk profitt, har Sanitetskvinnene i årtier stått på for felleskapet og for å bistå der det trengs.

Det finnes mange som gjør storartet innsats i idrettslagene, i Kirkens Bymisjon, Kafé Ovenpå og mange andre steder, men den generelle tendensen er dessverre at færre stiller opp. Uten å spekulere i årsakene til dette, kan vi konstatere at det gjør oss fattigere.

"Samfunnskapitalen" er vår evne til å løse oppgaver sammen, ha tillit til hverandre og tro på felleskapet. Det er grunnlaget for demokratiet vårt og det var avgjørende for hvordan vi har taklet pandemien i Norge. Samfunnskapitalen blir til når vi løser oppgaver sammen. Ikke fordi vi må eller for å tjene penger, men fordi vi brenner for en sak og ønsker å bidra.

Som vi ser er det ikke nok å kjøpe fastelavnsris eller å være støttemedlem, vi må delta.