Samfunnet må erkjenne at vi har et helsevesen i krise også uten korona

Av
DEL

KronikkVi lever i en besynderlig tid med mange bekymringer. Coronavirusets tid.

Coronavirus infeksjon (COVID-19) forårsaket av coronaviruset har også rammet Norge. Vi har fått de strengeste restriksjonene vi har sett i etterkrigstid, for å forsinke dette ekstremt smittsomme viruset. Vi havnet i en uvirkelig verden vi aldri hadde sett for oss.

Etter at alvoret gikk opp for oss, vet nå alle i dette landet hvordan viruset ser ut. Det er lite som er så ofte avbildet i disse dager. Ordet Corona er på alles lepper, i alles hoder og er blitt en del av vår hverdag, våre gjøremål, og våre planer.

Alt vi tok som en selvfølge, å gå på kino, til frisøren, i teatret, på uterestaurant, sitte sammen på trikken, være på festival, at ungene skulle spille fotball og danse ballett, at russen skulle feire, konfirmasjoner, bursdagsselskap, middager med venner og bekjente, ja selv det å gi hverandre en klem, ble borte. Om ikke over natten, men så i løpet av den tiden det tar oss nordmenn å forstå at nei, dette er ikke kun Kina eller Italia. Nå er det også oss.

Det ble vår virkelighet som vi nå deler med resten av verden. Og da vi måtte ta det inn over oss, ble det ble brutalt. Lammende. Hverdagen som vi kjente den, var ikke der lengre, og det er tvilsomt om livet etter Corona blir det samme igjen, selv etter at vi har bekjempet dette.

Nest etter Corona, er ordet dugnad vårt kjæreste begrep for tiden. Hele landet holder avstand på butikken, vasker flittig hender, passer på å overholde karantener (med noen unntak) og gjør som vi får beskjed på i felles anstrengelse mot å forsinke viruset, skåne de som er i risikogruppen, og beskytte helsepersonell som er kritisk for å kunne ta oss av de syke.

Vi avlyser ferier og hytteturer, og planlegger påske med appelsin og kvikklunch på verandaen i betryggende avstand til naboer og andre levende individer. Vi kjenner på det. At vi for en gangs skyld er en del av noe større enn oss selv. Fellesskapet teller. Innsats teller. Vi er sammen om en nødvendig nasjonal dugnad.

Våre medlemmer er også på dugnad. Sykepleierne står i frontlinjen med oppbrettede ermer for å ta seg av de som blir coronasyke. Våre ledere jobber i døgndrift med å forberede seg på det som kommer. Alle sykepleiere med autorisasjon kan omdirigeres til pasientnære arbeidsplasser de kanskje ikke har vært på de siste 20 årene.

Opplæring blir gitt. Avdelinger legges om. Arbeidstidsbestemmelser settes til side, og utvides med stor fleksibillitet. Tillitsvalgte jobber på spreng. Alle bidrar, og de gjør det med et smil. For fellesskapet. Det legges ned en formidabel innsats fra alle i helsevesenet, ledere, spesialsykepleiere, sykepleiere, helsefagarbeidere, leger, assistenter, renholdspersonell og mange andre. Samfunnet forstår det, og det applauderes over det ganske land.

Vi kommer til å klare dette sammen i nasjonal dugnadsånd og til applaus. Men når vi er på den andre siden av det vi står i nå, og teppet er gått ned, forventer jeg at det er tid for refleksjon, evaluering og lærdom i den samme nasjonale dugnadsånden vi ser nå.

For dette er ikke bare tiden da alt ble snudd på hodet og alle selvfølgelighetene forsvant, det glade fellesskapet, og stolte dugnadsarbeidere. Dette er også en tid for å oppdage en virkelighet mange ikke ante konturene av, og som enda flere aldri trodde skulle ramme dem.

Prisen samfunnet må betale for å forsinke smitte mot Coronaviruset er enorm, og for næringsliv, norsk økonomi og infrastruktur vil det koste blod. For enkeltindividene er det uoverskuelige lidelser og konsekvenser, som vi aldri kan tillate oss å glemme. Livsgrunnlag og drømmer faller bort. Barn og unge mangler den tryggheten de ellers har via skoler og barnehager. Ikke alle har det godt hjemme. Ikke alle har et hjem i det hele tatt.

De svakeste gruppene blant oss, blir stående utenfor. Ensomheten brer seg. Noen vil overleve og noen vil dø, og mange vil få varige men. Det vil ta tid å reparere alt dette, hvis vi kan reparere.

Våre medlemmer, sykepleierne, og alle de andre som jobber ved siden av dem leverer i disse dager en imponerende innsats for det norske folk. Viljen til å stå på er uten sidestykke. Den applausen som gis er mer enn velfortjent. Men den bør ikke bare handle om innsatsen i disse krisetider, for disse som nå står i front har allerede i mange år levert en stor dugnadsinnsats for samfunnet.

De har i mange år strukket seg langt med dårlige arbeidstidsbestemmelser, dårlig bemanning og stor arbeidsbelastning, uten engang å kunne få en heltidsstilling som sikret dem lønn til å betale husleien. Det har de gjort i lojalitet til pasienten og fordi de var sitt samfunnsansvar bevisst.

Myndighetene har hele tiden vært klar over dette, og dermed bevisst på hvilket utgangspunkt vi hadde lenge før vi begynte å snakke om Corona. Nå blir det synlig for alle andre også. Med mindre vi holder det hemmelig, slik som beholdningen av smittevernutstyr. For det kan skremme folk. Folk som er redde nok fra før. Men det er også betydelig redsel rundt det som ikke blir sagt, eller sagt på en slik måte at man blir glad på falske premisser, slik som med kunngjøringen om 1000 nødrespiratorer.

Forestillingen om at vi lever i verdens beste land, og at beredskapen var på topp, ble tidlig utfordret. Vi mangler intensivsykepleiere og annet kritisk personell. Vi mangler smittevernutstyr, nå er det gjenbruk og rasjonering som teller. Vi har ikke nok respiratorer. Antall sykehussenger er halvert siden 80-tallet. Arbeidstid og unntaksbestemmelser fra arbeidsmiljøloven for helsepersonell er utvidet i den grad at det grenser til det forsvarlige, og er umulig å stå i over tid.

Også der de ennå ikke har fått coronapasienter. Og det er betingelsene vi legger på en allerede belastet gruppe når vi sender dem i frontlinjen for å ta vare på syke pasienter. Allikevel drar de på jobb, utrettelig og uten å klage.

Vi har strenge karantenebestemmelser, men sykehusdirektører, kommunaldirektører, og kommuneoverleger tar inn personell fra utlandet og gir dispensasjon fra karantenebestemmelsen mange steder i landet, både i kommuner og sykehus. Det gis også dispensasjon i egne rekker. Risikoen det utsetter helsepersonell og pasienter for blir veid opp mot mangelen på nok personell til å drifte forsvarlig.

Det er ikke ulovlig, og jeg har ingen problemer med å forstå at arbeidsgiver sliter. Mangelen på helsepersonell er absolutt reell, men det handler ikke om Coronakrise, det handler om en bemanningskrise i forhold til vanlig drift som allerede har vært der i flere år. Så mens alle andre er opptatt av å overholde karantenebestemmelser, håndvask og antibac, er vi samtidig villige til å utsette helsepersonell for den risikoen det er når karantenebestemmelsene fravikes, og mangelen på smittevernutstyr blir mer enn utfordrende.

Sykepleierne og resten av folket i front fortjener applaus i høyeste grad, og vi kommer oss nok igjennom dette med skinnet på nesen, ikke minst takket være dem. Men mer enn applaus, trenger våre sykepleiere, ledere og alle andre i helsevesenet at de blir verdsatt også etter dette, og at samfunnet erkjenner at vi har et helsevesen i krise også uten Corona.

Arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter i fellesskap må sette seg ned i fellesskap og se på norsk helsevesen med nye og klokere øyne. Vi behøver ikke snakke om hva som må gjøres, det har vi gjort lenge nok. Denne krisen har slått det inn med slegge. Vi skal alle delta i den nasjonale dugnaden, og vi skal applaudere for våre soldater i front. Men hvis noe godt kan komme ut av dette, er det lærdom på alle felt i samfunnet. En nasjonal oppvask bør komme, og vilje og evne til handlekraft blir kanskje viktigere enn noensinne. Alt annet vil være ansvarsfraskrivelse.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags