Da er årets nest mest spennende budsjettforslag lagt fram: Den 9. november har Sametingsrådet levert sitt forslag til Sametingets budsjett 2022. Her er litt av hvert å bla gjennom, men jeg skal sette søkelys på det jeg interesserer meg mest for: Litteratur. Og politikerne på Sametinget som nok en gang syns å holde seg på god avstand fra virkeligheta.

Det er inga nyhet at det produseres altfor lite litteratur på samisk. Ei heller burde det være en overraskelse at særlig lulesamisk og sørsamisk litteraturproduksjon er for lav. Dette kommer rett og slett av lite ressurser, både menneskelige og økonomiske. For sørsamisk del fins det én produsent: Trøndelag fylkesbibliotek har lyktes med å produsere mange barnebøker på sørsamisk, noe de fortjener veldig mye skryt for. I lulesamisk område på norsk side er Árran i samarbeid med Hamarøy kommune i gang med å bruke denne modellen for å øke omfanget av barnelitteratur på lulesamisk, hvor de også får litt drahjelp fra Trøndelag. I tillegg til disse institusjonene fins det også ett lulesamisk forlag i lulesamisk område, drevet av en lulesame: Tjihkkom Almmudahka, altså meg. Hva har vi tre til felles? Vi oversetter litteraturen vi gir ut. Vi gjør litteratur tilgjengelig på et språk som står på UNESCOs liste av alvorlig truede språk. Er det verdt å bli støtta gjennom Sametingets tildelinger?

Vi er avhengige av Sametingets finansiering gjennom den søkerbaserte tilskuddsordninga. I budsjettet får bare de store nordsamiske forlaga direkte tilskudd. Derfor var det med sjokk og vantro at jeg leste i forslaget til budsjett 2022 at oversettelser for andre gang er fjerna fra prioriteringene til søkerbasert tilskudd. Dette skjedde også våren 2021, men heldigvis blei det tatt inn igjen denne høsten, så jeg kunne søke støtte til to prosjekter.

Hvorfor vil Sametingsrådet så prioritere å gi støtte til litteratur med originalmanus på samisk? Dette virker som et prestisjeprosjekt som går ut fra et syn om at opprinnelig samiskspråklig innhold er bedre enn alt anna. Skal alt være lulesamisk fra bunnen av, eller er det en fordel for et truet språk når ungdommer får spennende lesestoff på sitt morsmål, sjøl om det er oversatt?

Jeg veit ikke om noen som skriver romaner med originalmanus på lulesamisk, og ytterst få som lager slike barnebøker. Hva skal jeg som 19-årig lulesamiskspråklig lese da, hvis Sametinget har vedtatt at oversetting ikke er godt nok og heller gir støtte til originalmanus som ingen skriver? Etter hvert syns jeg ikke de der fortellingene om «stállo ja ganij dålen» er så spennende, og jeg må ærlig talt innrømme at etter å ha lest dem for tiende gang, så jeg er litt lei også.

Altså bretta jeg våren sjøl opp ermene og pressa ut én heil roman på lulesamisk: Lisá Imájájmon. Oversatt. Fra engelsk. Men faktisk morsom og spennende, og på et språk som passer aldersgruppa mi. En klassiker. Med 15 000 ord et av de største skjønnlitterære verka gitt ut på lulesamisk. Men aldri i verden om jeg hadde kunnet og giddet skrive noe sånt sjøl. Jeg meiner det er helt feil tankegang at lulesamene bare må skrive sin eigne litteratur. Det er viktig at vi i det hele tatt har noe interessant å lese på vårt eget språk. Kanskje det er det vi trenger for at noen med skrivetalent blir inspirert til å skrive bøker sjøl.

I samisk litteraturstrategi, vedtatt av Sametingsrådet i 2019, står dette: Størrelsesordenen [sic] til Sametingets produksjonsstøtte til samisk litteratur per dags dato tillater ikke finansiering av oversettelser av populære romaner til samisk. Altså hva? Det er jo nettopp de populære romanene som bør oversettes til samisk! Leselyst får du av gode bøker, men hva gjør du om de ikke finnes på ditt samiske språk? Du leser på norsk, engelsk eller anna språk du kan. En sjelden gang kan du være heldig og finne noen glimrende unntak som opprinnelig er skrevet på samisk, som Hamburgerprinseassa. Samtidig er nok Jápmingilvu også ei flott bok, uansett om den opprinnelig var på engelsk. På lulesamisk har vi dessverre ikke mye å velge mellom når vi vil lese på vårt eige språk. Derfor må vi ha oversettelser. Andre språk, også de store som tysk og engelsk, oversetter for å gjøre litteratur tilgjengelig for sine lesere. For å opprettholde produksjon på lulesamisk må vi oversette de gode bøkene, for barn, unge og voksne. Dette må Sametingsrådet og Sametinget innse, og engasjere seg for oversatt litteratur, i hvert fall på lulesamisk og sørsamisk!

Kjære politikere, hva veit dere om litteraturproduksjon på lulesamisk og sørsamisk? Hva er deres plan for å gi ungdommer lesestoff på de små samiske språk? Hvorfor forhindrer dere et av de få initiativa som finnes for å bedre situasjonen? Mitt budskap er klart: Prioriter oversetting på lulesamisk og sørsamisk, legg bedre til rette for det, og heller spar litt ved å kutte i direkte tilskudd til foretak som ikke gjør jobben sin!