Saltstraumboka 2020

Vi kan lese om tante Johanne, som var hushjelp og kokke i finere familier både i Sulitjelma og Kristiania (Oslo). Her fikk hun fine gaver og gjenstander, skatter

Vi kan lese om tante Johanne, som var hushjelp og kokke i finere familier både i Sulitjelma og Kristiania (Oslo). Her fikk hun fine gaver og gjenstander, skatter Foto:

Av
DEL

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Saltstraumboka 2020er den 13. i rekka og det er ikke noe ulykkestall, her leveres slekt- og lokalhistorie av høy kvalitet. Lesere langt utenfor Saltstraumen vil ha stor glede av årets bok.

Redaksjonen åpner med en presentasjon av Straumgården på Straumøya. Arild Larsen gir en oversiktlig innføring om de siste 500 årene og familiene som har holdt hus her, bl.a. Lind-slekta og Furre-folkan som fortsatt eier det gamle jektebruket og handelsstedet.

Temaet videreføres gjennom et intervju, et lydbåndopptak med Herleif Lind (1894-1990), fiskekjøper og klippfiskprodusent. Avskriften er direkte ordrett, så en del yngre lesere har nok problemer med ord og uttrykk som ikke brukes så ofte: “Og her er fleire – her e mang’ som ha gådd framigjønna tida. Men de finnes ikkje.” Som ha gådd = som døde, her i betydningen druknet i Straumen. Redaksjonen har ingen ordforklaringer, kanskje ikke nødvendig for de fleste leserne. Personlig synes jeg avskrifta er meget interessant, vi ser hvilket språk og taleformer som var vanlig for 60-90 år sider, intervjuet er fra 1983 da gubben var 89 år. Og det viser hvor fort språket har endret seg, nå snakker de tilnærmet bymål i Saltstraumen.

En annen detalj er verdt å legge merke til: Lind var en stor klippfiskprodusent, men ‘bakkalo’ smakte han bare en gang i Kristiansund. Klippfisk brukte de sjøl obetyd’lig, her var boknafesk favoritten.

To artikler gleder oss slektsforskere, og viser dessuten hvordan slektsforskning og lokalhistorie utfyller hverandre så godt. Torbjørn Seiring skriver i en fin muntlig stil om bergensborgeren og kirurgen Carl Frantz Kneese som bodde og virket sine 20-25 siste år i Straumvika og har mange etterkommere i Salten.

Kjell Helge Moe skriver meget interessant om den lille Seivåg kirkegård på Straumøya, om initiativtakerne, opprettelsen og driften av dette kulturminnet. Kilder, folketellinger og begravelser gir over sju sider et levende bilde av sosiale forhold i bygda, på fattiggården og gamleheimen Skagen og minner fra hans egen oppvekst på Straumøya.

Tre kvinneportretter over 13 sider viser ulike portretter av levd liv i Saltstraumen eller med røtter der. To grepa kjerringer - Karen Eva Nyheim f. 1940 (Ho mor i Gøya) og Mamma Mathilde (Nyheim) 1909-2002 fra Kvanlia – presenters i interessante historier fra ulike tidsperioder. Fellestrekkene er trange kår, mye slit og stor familielykke. Karen Eva også med rundt 50 ekstraunger pga en årelang innsats for barnevernet. Det er flott å lese slike nøkterne beskrivelser fra et materielt sett enkelt samfunn, fullt av omsorg, gleder og sorger.

Den tredje dama, Alfhild Kapstø 1901-1995, representerte de ugifte kvinnene som tok utdanning og flyttet ut i verden, i alle fall i Norge. Ikke uvanlig at yrkesvalget var innen helsevesenet. Felles for alle tre kvinneportretter var en grenseløs kjærlighet for bygda og folket de kom fra.

Fiskarliv er tittelen på Gudmund Solstads artikkel med løst og fast fra Lofoten og Saltstraumen. Mye interessant her, løst og fast, hentet fraegne opplevelser, bestefars fortellinger og Carl Skøyens skildringer fra Nord i værene, 1915. Det mest interessante knyttet til Saltstraumen er forfatterens egen opplevelse om en fisketur i straumen med sine to yngre brødre, da båten var i ferd med å bli trukket ned i en kjel, en straumhvirvel. Redaksjonen burde nok ha redigert denne artikkelen før publisering. Likevel fungerer fortellingene som en samling av fiskerfolkets gjøren og laden for stort sett hundre år siden.

Helleviktragedien er et trist 70-årsminne om drapene på frakteskuta Hellevik på Folla utenfor Nord-Trøndelag. Mannskapet på tre ble drept og ranet av en tilfeldig passasjer, som fikk bli med nordover fra Trondheim, og senket på havets bunn. Hoveddelen av Odd Willy Hansens artikkel er hentet fra Årbok for Namdalen 2018 hvor Anton Ramfjord gir en nøktern og strukturert gjennomgang av forløpet, drapene og den etterpå følgende rettssaken som ble meget grundig dekket av alle landets aviser.

Odd Willy redegjør til avslutning hva som sto i Bodøavisene om familiene og hvordan de hadde modernisert skuta Hellevik, kostnader, gjeld og assuranse samt deres økonomiske tap som beløp seg til 100.000 1951-kroner, dvs 1,8 millioner kr i dag.

Artikkelen gir et gripende inntrykk på oss lesere, uten at noe er overdramatisert eller hausset opp. Det er fint. Det jeg savner imidlertid er en tekst, eller sideartikkel, som fortalte oss noe mer om hvordan det gikk med de tre etterlatte familiene. Den yngste Hellevik-enka tok med seg barna og flyttet inn til svigermora, altså den eldste enka. Men hva skjedde de neste 25-40 årene? En fortsettelse i neste årbok?

Enkle søk i digitale aviser på nb.no og Slekt og Datas gravminnedatabase viser at drapsmannen John August Saltnes døde i 1997 i Haugesund, 74 år gammel. Han ble religiøs etter ugjerningen og «sang og vitnet» på flere Maran Ata-arrangementer de to siste tiårene av sitt liv. Dette kan også nevnes neste år, men fokuset må ikke være på han.

Samisk opphav til stedsnavn ved Valnesvatn av Arild Larsen er en av de bedre artiklene jeg har lest om opprinnelige samiske navn i Salten. Larsen viser hvordan kirkebøker fra 1722 av dokumenterer samisk bosetning i området. Også i denne artikkelen blir det tolking av samiske ord og taleformer som beskriver naturen, men etter hvert blir fornorsket til dagens stedsnavn. Både kildene og opptil fire forskjellige ordtolkere gir et nyansert bilde av problemene med å definere det samiske opphavet, sjøl om Larsen på en grei måte viser sannsynligheten for et sterkt pitesamisk språkpåvirkning på denne sida av Salta. Dette var jo et pitesamisk og ikke et lulesamisk område.

Konklusjonen er at svært mange navn har samisk opphav, men tolkinga kan være usikker i flere tilfeller. Jeg savner at Skuttidalen/Skyttidalen ikke drøftes mot det norske ordet sjytte/skjytte som betyr lita bu. Interessant er opplysningen at navn som starter på Lapp-, Finn- eller Gam- er norske navn fra nyere tid som sier at her bodde/bor det samer.

Filologiske emner er ikke de letteste artiklene i ei årbok. En må følge nøye med for å holde tråden i argumentasjonen. Ordet Geitkoppi skrives med to p-er i artikelen, men med en p i tabellen; Geitkopi. Tittelen på artikkelen slutter på “... med Valnesvatn”, det må jo være en korrekturfeil.

Viktor Jenssen presenterer over 11 sider Historier fra Sunnan, fortellinger om Jenssen-folket fra Hella og andre bygder på østsida av Straumøya. Her er det mange detaljer og fornavn, hendelser og ulykker, ekteskap, fødsler, død og skilsmisser. For en utenforstående er det vanskelig å holdet tråden. For den nære familien sikkert flott at Viktor har skrevet ned historiene de hørte opp igjennom årene i familieselskap og festlige lag. Vi andre får likevel interessante innblikk når hverdagslivet beskrives i skole og arbeid, fiske og jordbruk.

Internasjonal historie kan også ha en lokalhistorisk tilknytning, Alester Hansen skriver interessant om en Ekspedisjon til Øst-Grønland i 2018 som noen entusiastiske polfarere tok i kjølevannet til polarskuta Quest’s spennende ekspedisjoner i 1924 og 1930.

Utvandrere til Brooklyn med røtter fra Saltstraumen og Løding er tema på Kirsten Limstrands fortelling om et par ungdommers emigrasjon og første år «over there». Artikkelen gir bakgrunnen for at de valgte å reise, og følger dem gjennom brev, fotos og besøk fra hjemlandet i årene 1923-32. Kirsten veksler mellom historisk bakgrunnsmateriale, egen bearbeidet tekst og sitater fra de mange brevene som familien sendte til hverandre.

Vekslingen mellom tekst og sitater fungere meget godt og gjør fortellinga lettlest. Fortellingens hovedperson er Trygve Jakobsen, hans reise, jobber, ekteskap, familieforøkelse og besøk - både til og fra Norge. Limstrand skriver i «historisk presens» om det som skjedde i Trygves liv, og det fungerer godt her, samt litt i fortid i enkelte steder i teksten.

Redaksjonens lekre grep – i denne artikkelen - med å samle referansen nede til høyre på tosidersoppslaget er gunstig for oss lesere som liker lese noter og henvisninger. Et par ubetydelige korrekturfeil oversees lett.

Ulike tidsbilder fra Saltstraumen avslutter årboka og viser morsomme og interessante sider fra bygda. Erling Johnsløv har en morsom historie om Sangkoret Lurlåt på Tuv-landet. Og Sigrid Lundhagen har trukket fram gamle sagn og skriverier fra Karl Marvolls penn.

Arfinn M.D. Thesen skiver om tantene sine og spesielt om tante Johannes Skattkista fra Krokan og hennes liv som hushjelp og kokke i finere familier både i Sulitjelma og Kristiania (Oslo). Her fikk hun fine gaver og gjenstander, skatter som lille Arfinn fikk se på under oppveksten. Artikkelen er et fint kvinneportrett og kistas små gjenstander og deres historier er interessante. Kista med innhold er gitt til Saltstraumen museum, og Elisabeth Nilsen følger opp med å presentere Årets utvalgte gjenstander fra museets samlinger.

Unggutten Adrian Barosen intervjues i Fotballspilleren, og her leser vi hvilket slit det er å komme seg opp på et høgt nivå både nasjonalt og fra muligens snart også i USA. Det må følges opp med en ny artikkel i årboka 2040, om hans neste tjue år. Trivselsmidler fra kommunen, orkideen Marisko, konfirmanter 1970 og de samme personene nå, samt årets avgangsklasse fra Saltstraumen skole er avbildet. Neste år må fotografen be guttene om å ta hendene ut av bukselomma og løfte hodet før lukkeren åpnes.

Saltstraumboka 2020

120 sider, innbundet 28 * 20 cm

Utgiver: Saltstraumen Historielag 2020

http://saltstraumen-museum.no

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken