Salamatu Winningah (31) ler mye og høyt og hjertelig, såpass at når vi møter henne på kontoret på fylkeshuset, håper vi at nabokollegene på økonomiavdelinga er til lunsj. Akkurat nå har hun fortalt oss om hvordan hun havnet i Bodø og møtte mannen i sitt liv.

– Altså, første gangen var det ingenting spesielt ved ham, skratter hun.

Sala, som hun bruker til daglig, kom til Norge som seksåring. Tre år før hadde faren fått asyl etter uroligheter i forbindelse med et militærkupp i Ghana.

Mor flyttet først etter, mens Sala og hennes to søstre bodde hos storfamilien i Ghana til alt var klart for dem i det nye hjemmet i Drammen.

– Jeg kan ikke huske at jeg kjente så mye på savnet før jeg så dem igjen, sier Sala.

Familien med tre jenter og etter hvert en lillebror, bodde i en bydel der åtte av ti hadde minoritetsbakgrunn, og byen var preget av grupperinger, forteller Sala.

– Kanskje det er derfor jeg er blitt så glad i Bodø, funderer hun.

– Jeg har jo til og med fått en av mine søstre, Amina, til å flytte hit.

LES OGSÅ: Bodøværinger fra over 100 land 

Selv havnet Sala høyst uplanlagt i Bodø.

– Jeg ville studere økonomi på Norges Handelshøgskole i Bergen. Men så oppdaget jeg at fagene jeg hadde kommet inn på, ikke var i Bergen, men på Handelshøgskolen i Bodø ...

– Hadde du vært nordover før?

– Det lengste jeg hadde vært var Hamar, hahaha.

Ingen kan unngå å bli smittet av Salas latter, som når hun forteller om hvordan hun lette seg fram på kartet etter Bodø, ikke Bergen, og innrømmer at «isbjørn» var innom tankene. Men med ei venninne på slep, tok hun sjansen.

– Vi havnet på hybel på Tverlandet, og det syntes vi var langt ut i gokk. Ingen gadd å besøke oss der, så vi måtte i alle fall ha tv og dro på Thorn, sier Sala.

Det var der det sa pang, eller egentlig gjorde det ikke det. Ikke da. Men det var i alle fall der Ørjan Askvik (33) jobbet, og få uker senere var de kjærester.

Men det tok år før Salas familie ble informert om Ørjan.

– Sikkert fem år. Vi ville være helt sikre på at det var dette vi ville, forklarer Sala.

– Jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle finne meg en ghaneser og muslim. Og begge familiene var skeptiske, sier hun. Men legger til at det gikk fort over.

– Mine foreldre var skeptiske til at han var norsk, men det tok ikke lang tid før de aldri ville hatt en annen svigersønn. Og selv har vi funnet ut at vi er veldig like, bortsett fra utenpå da, haha.

Mange spør om Ørjan konverterte på grunn av henne. Men sånn var det ikke, understreker hun.

– Han var religiøst søkende og hadde lest om mange religioner lenge før jeg kom inn i bildet. Tre år etter at han konverterte, forlovet vi oss.

I dag er Ørjan leder for Islamsk kultursenter på Snippen.

For sju år siden giftet de seg, og nå har de døtrene Sumayah (4) og Mariam (15 måneder).

– Jeg har hele tiden sett på meg selv som troende praktiserende muslim. For meg handler det om å ha åndelig kontakt med seg selv, forteller Sala.

For få år siden valgte hun å dekke til håret.

– Men jeg tenker aldri på det som hijab, og det tror jeg ikke kollegene mine gjør heller. I Ghana går mange kristne med det samme. Det var vel med alt bråket rundt Profeten-tegningene at jeg følte behov for å gjøre opp status: hva er kultur, og hva er tro? For meg er hodeplagget et tegn på at jeg anerkjenner den islamske tro og min afrikanske identitet. Men det er også en protest mot kroppspress. Du skulle bare visst hvor mye tid kvinner med afrohår bruker på frisyren sin, ler hun.

– For meg ble det frigjørende å dekke til håret, det er visdommen bak religionen. Det opprører meg at samfunnet ser på oss som stakkarsliggjorte.

Da Sala var ferdig utdannet siviløkonom, etablerte hun butikken Bursdagskongen, som hun drev i tre år. – Men da jeg oppdaget at jeg var gravid, tenkte jeg at nå må jeg få meg en sikker jobb.

Den fant hun på fylkeshuset, der hun er budsjettrådgiver på økonomiavdelinga. – Og jeg trives godt. Jeg jobber med utdanningsavdelinga og synes det er veldig meningsfullt å være med å sørge for at ungdommer får god utdanning. Men det er hektisk, sier hun og har som alle småbarnsforeldre hendene fulle.

Men hun sørger for å ha tid til en ekstra «baby», nemlig kvinnenettverket Noor, som tar mye av fritiden hennes.

– Visjonen min er at Bodø og Nordland skal bli best på mangfoldsarbeid i hele landet. Skal vi klare det, må vi ha hele Bodøs befolkning – og ikke minst politikerne – med på laget. Det betyr at vi som samfunn gir rom for det som er annerledes. Byen er virkelig i oppblomstring, så jeg har trua, sier Sala Hun vil spille en samfunnsrolle, og vil bidra til at andre kan gjøre det samme.

Sala er opptatt av det frie valget. Hun håper at døtrene skal velge islam, men det blir opp til dem.

– Det er absurd å se hvor mange muslimer der ute som tror at det er tvang som gjelder, sier hun alvorlig.

Nå er ettermiddager og helger fylt opp av barn, turer, bibliotek- og kafébesøk, i tillegg til kvinnenettverket.

Hun kjenner at det er i Bodø hun hører til.

– Jeg har det veldig bra i Norge og Bodø. Man blir sliten av hijab-debatten som stadig dukker opp, men samtidig synes jeg det er bra at storsamfunnet utfordrer muslimske miljøer.

– Hva tenker du om dine døtres framtid?

– Det er mye negativt om muslimer, og jeg tenker at vi foreldre bærer et viktig ansvar for at barna skal forstå hva som egentlig skjer, et ansvar mange muslimske foreldre tar litt lett på. Sumayah har for eksempel allerede spurt meg om hodeplagget mitt, forteller Sala.

– Men samtidig begynner mitt utseende å bli vanlig i Bodø, legger hun til.

– Jeg føler meg ønsket her. Da jeg kom, fikk jeg noen ekstra blikk, men det har aldri vært noe negativt, bare nysgjerrighet. Vi er alle mennesker som ønsker et godt liv, vi har bare litt forskjellige måter å tilnærme oss det på.

Sala forteller en historie som hun ofte tenker på og som hun vil fortelle videre til sine barn når de blir større.

– Da jeg var yngre fant min far ut at han ville begynne å kjøre taxi på fritiden ved siden av jobben i  Tollvesenet. Han fortalte oss om tre spørsmål som nesten alle passasjerene ofte stilte ham.

– Hvor kommer du fra, trives du i Norge og hvorfor kom du til Norge? En lørdagsnatt hadde han en litt beruset passasjer som spurte min far om hvorfor han hadde kommet til Norge. Far svarte: «Jo, jeg er kommet hit for å gjøre Norge bedre.»

Passasjeren ble litt irritert og hisset seg opp over svaret og sa: "Hvis du tror du kan gjøre Norge bedre, hvorfor drar du ikke tilbake til hjemlandet ditt og gjør det bedre?»

Min far svarte: «Min gode venn, i mitt hjemland er det mye som ikke er rett, mitt bidrag vil nesten ikke ha noe betydning, men i Norge har mitt bidrag en viktig betydning.»

Mannen ble enda mer irritert.

Da spurte far: «Kan jeg skal gi deg et eksempel på hvordan jeg gjør Norge bedre?» Passasjeren sa tvilende ja. Min far spurte: «Du har vært ute i kveld og kost deg masse med dine venner, ikke sant?» Ja, svarte passasjeren. Så spurte far mannen: «Du har drukket alkohol og spist god mat, kanskje flørtet litt med noen fine damer på byen, ikke sant?» Mannen nikket ivrig. «Og nå sørger JEG for at du kommer deg trygt hjem, slik at du får sovet av rusen i din egen seng. Er ikke det å gjøre Norge bedre?»

Passasjeren nikket ivrig og sa «Jo, absolutt.»

– Jeg elsker denne historien fordi den på mange måter påvirket mitt syn og min rolle i samfunnet jeg er en del av. Den forteller noe om at alle små bidrag er med på å dra samfunnet vårt i en riktig retning, selv om ikke alle anerkjenner det.

Dette er en historie som jeg vet jeg kommer til å fortelle barna mine mange ganger i fremtiden, sier Sala.