Det scores få mål i fotball, i gjennomsnitt 2.7 per kamp i de fleste toppdivisjoner. Derfor har hvert mål stor verdi. Glimt kunne og kanskje burde ledet med tre eller fire til pause, og de burde også satt minst et par mål i andreomgang. For hver misbrukt sjanse, akkumulertes frustrasjon på tribunen og det spredte seg en felles følelse av at dette er dagen da ingenting går veien. Så mange misbrukte muligheter, måtte liksom få sin konsekvens, slik sjansesløseri ofte biter en i halen. Derfor vart det også upassende at enkelte sang «dæven det e deilig det her», når Glimt stort sett hele kampen kun var ett Brann-mål unna fadese. Det blir som å ta bølgen på 1–0.

Som innflytter har jeg merket hvordan bodøværinger flest ofte tilnærmer seg Glimt med en viss skepsis eller i det minste varsom optimisme, selv om det klubben har levert de siste par årene er unikt i norsk fotballhistorie. Kanskje har mannen i gata kroppsliggjort de mange nedturer og berg og dalbaner et liv i gult og sort har medført. Men dette er et nytt Glimt. Det tror jeg fortsatt, selv om pessimistene fikk en knagg å henge dommedagsprofetiene på etter Brann-kampen.

Det har blitt diskutert hvorvidt speakerens adferd med å rope ut stillingen i Molde-kampen, kan ha forklusset Glimts fokus: fra prestasjon til resultat. Ærlig talt, dette blir for tynt. Selv Glimt må evne å tenke resultat i stunder som dette, og om ikke speaker hadde delt resultatet ville spillerne uansett fått med seg jublingen på tribunen.

For det var ellevill jubel da Lillestrøm utlignet til 3–3 etter 88:30 mot Molde. Da var vi seriemestere om resultatene stod seg, noe det var grunn til å håpe på ettersom det bare gjenstod 30 sekunder av tilleggstiden når Brann fikk hjørnespark. En umarkert Brann-spiller fikk skyte ballen i mål fra seks meters hold, med nærmeste Glimt-gutt to meter unna. Det er utilgivelig. Man kan ha en dårlig dag, svake touch, feilpasninger, tape dueller etc., men å markere spillere i egen boks når man er et halvt minutt unna seriegull burde ikke være for mye å be om.

Om Glimt ikke tar gullet, vil dette gnage de involverte like mye som angrepsspillernes utallige misbrukte målsjanser. De etterpåkloke vil kunne kritisere Knutsen for å ikke gjøre bytter i angrepsrekken. Spillet var jo godt, det manglet bare på avslutningsferdighet for dagen.

Mange uttrykker særlig misnøye med Pellegrinos prestasjon. Den var ikke god, men han vil reise seg. Antagelig får han en bedre sesong neste år, for han fikk vel knapt en oppkjøring og har spilt to kamper i uken høsten gjennom. Svikten mot Brann handler uansett ikke om individuell udyktighet eller rettere sagt fraværende dagsform, men om kollektiv svikt på siste tredjedel. Det er vi ikke vant til, men det kan skje selv Glimt. Det er bare så synd at det skulle skje når det gjaldt som mest.

Det skal fortsatt mye til å miste seriegullet, men det kan skje. Mjøndalen, Glimts siste motstander, har en lei tendens til å vinne «må-vinne-kamper» på eget gress på tampen av sesongen, og dermed kvitte seg med nedrykksspøkelset. Det er selvsagt stor forskjell på ligaens beste og dårligste lag, men disse definerende kampene – om gull eller gråstein, være og ikke være – arter seg ofte annerledes og lever sitt eget liv.

Haugesund, Moldes motstander i siste runde, har ikke annet enn ære å spille for. Alt dette bekymrer. Uansett bør Glimt være gode nok og tilstrekkelig profesjonelle til å gjennomføre Mjøndalen-kampen på samme måte som de har evnet i stort sett alle andre kamper de siste to årene. De må tenke prestasjon fremfor resultat, som de ofte poengterer. Gjør de det og leverer en normal prestasjon, skal dette gå greit, men nå kjenner vel de fleste på frykten for at alt skal gå til helvete. Ett minutt var Glimt i himmelrik.

Spenningen lever, men det er ikke det verste. Fotball er øyeblikksmagi og minner man tar med seg i årevis, ofte livet ut. Dette var en unik, ja kanskje den eneste muligheten i vår levetid, til å innkassere et seriegull på Aspmyra. Denne tapte muligheten svir mer enn noe annet.

Manuset så ut til å være perfekt regissert, med Saltnes som matchvinner, spilleren jeg mener har vært Eliteseriens beste spiller denne sesongen og som akkurat er tilbake fra skade. Den gang ei.

Nå må tårer tørkes og negler klippes. Serieavslutningen blir mer lidelse enn lidenskap.

Forhåpentligvis tar Glimt-laget læring av dette, som de virker å gjøre av alt annet. Det er lov å være skuffet, men tross alt: Glimt spiller både seriespill og gruppespill i Europa. Vi topper begge deler og har fremdeles alt i egne hender, når én kamp gjenstår begge steder. Det er da noe, tross alt.