Noen ganger det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Som når man leser Dagens Næringslivs (DN) avsløring av et nettverk av norske rikinger som på en lukket nettgruppe diskuterer hvordan de skal knekke Ap og miljøbevegelsen.

Noen av innleggene er det definitivt – i all sin barnslighet – mest grunn til å le av – men det er en grunntone i debatten som er atskillig mer bekymringsfull.

Det virker åpenbart som om mange av disse rike menneskene mener at de – i kraft av sin rikdom – burde ha mer å si for utviklingen av landet, og at demokratiet dessverre kommer i veien for dette.

Whatsapp-gruppen «Politikk» er etablert av milliardæren Øystein Stray Spetalen, og blant medlemmene finner vi noen av Norges aller rikeste mennesker.

13 av dem er ifølge DN på bladet Kapitals oppdaterte liste over Norges 400 mest velstående og nesten alle av dem er milliardærer. Dette er også personer som opp gjennom årene har gitt svært store summer til Høyre, Frp og til en viss grad Venstre i valgkampbidrag.

Det er en helt legitim politisk handling, og det er det også å diskutere politikk på nettet. Atskillig mer problematisk er det at det på gruppens sider også diskuteres hvordan man kan diskreditere enkeltpolitikere offentlig.

En av dem som deltar i gruppen sto i sin tid bak det mange oppfattet som en drittpakke mot Jonas Gahr Støre. Nå er Espen Barth Eide målet, og det spørres rett ut om det er noen i gruppen som «vet noe om Espen Barth Eide? Noe ala den uforløste brygge-saken til Jonas Gahr Støre for fire år siden»?

Årsaken er at «Støre er nok herdet, men jeg oppfatter Barth Eide som Aps svake punkt». Rikingene synes i det hele å være preget av et glødende Ap-hat av samme type som man finner på ytre høyre side i norsk politikk.

Men Aps politikere og velgere er ikke de eneste rikingene forakter. Såkalt mainstream media – aviser som Aftenposten og AN – blir jevnlig skjelt ut, og det samme blir miljøbevegelsen.

Det er på grensen til det hysterisk morsomme og langt over grensen til det intellektuelt pinlige når media anklages for å stå på elitenes side mot «vanlige folk», av mennesker som tilhører den ekstreme, økonomiske eliten.

Det var dette med å se splinten i andres øyne, og ikke idiotiet i egne.

Hetsen mot klimaengasjert ungdom er også skremmende pinlig i sin selvopptatthet og tro på egne vurderinger, også der de går på tvers av både forskningen og folkeflertallet.

Det er i det hele et nedslående bilde av vår lands aller rikeste mennesker som framkommer på denne siden.

Tanken på å gi dem økt politisk innflytelse bør skremme vettet av alle som er glade i det norske demokratiet