Gå til sidens hovedinnhold

Rettferdig valgordning?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I lederen i Avisa Nordland 16. juli omtales valgordningen og den såkalte sperregrensen som i dag er 4%. Det konkluderes med at prosentsatsen er et godt kompromiss mellom ulike demokratiske hensyn. Mulig det. Hva da med mandatfordelingen på valgdistriktene som tilsvarer de tidligere fylker, og som er grunnlaget for vårt representative demokrati? Nord Norge har i dag samlet 20 stortingsrepresentanter til valget i høst. Nordland har 9, Troms 6 og Finnmark 5 representanter. Antallet er 12 % av de totale 169 representanter på Stortinget. Befolkningen i vår landsdel er knappe 9% av landets befolkning. NN får altså et demokratisk overskudd og en «politisk premie» på 3 % i vår nasjonalforsamling. Akershus og Oslo får ved valget til høsten henholdsvis 19 og 20 representanter. Oslo får for første gang like mange representanter som hele NN, og Akershus følger altså tett etter. De to valgdistriktene får 23% av antallet på Stortinget, men befolkningen er nesten 26 % av landets. Det gir et tilsvarende demokratisk underskudd.

Forklaringen er at i 2005 ble det vedtatt en ny valgordning som bestemte at folketallet i et fylke skal vektlegges med en faktor på 1,0 og arealet (antall km2 inkl. øyer, ferskvannarealer) skal telle med en faktor på 1,8. Summen av folketall og arealjusteringen i hvert fylke gir fordelingsgrunnlaget for antallet mandater fordelt på fylkene og dermed fordelingen av de 169 stortingsrepresentanter. Finnmark som er landets største fylke i areal, og det minste i folketall, gis en stor fordel. Finnmark får 2 mandater på befolkningsgrunnlaget og 3 på landareal. Nordland og Troms har også forholdsvis store landarealer og tjener ett mandat hver på arealfaktoren. Når antallet representanter på Stortinget er konstant, så må andre «tape». Oslo og Akershus, som er forholdvis små fylker i areal, har «tapt mest» på valgsystemet som ble vedtatt i 2005.

Valgordningen av 2005 var selvsagt en villet politisk handling. Den gjenspeiler ønske om at de tynt befolkete deler av vårt land, med store avstander og arealer, skal ha en «politisk premie». Det for å få større muligheter og gehør for å få fremmet sine politiske lokale saker-- til beste for sine innbyggere. Det er like respektfullt som det er solidarisk, og i tråd med norsk demokratisk politisk praksis.

Nå vurderes innføring av en ny valgordning fra 2025. Den nye inndelingen av landet i 11 regioner (mot tidligere 19 fylker), -- og befolkningsutviklingen, er antakelig gode grunner til ønske om endring bare tjue år etter den forrige. De nye regioner kan nemlig bli nye valgdistrikter. Også alternative modeller for beregning av mandatfordelingen er lagt frem. For eksempel å redusere arealfaktoren til 1,0, - eller ta den helt bort. Det siste innebærer en ideell demokratisk fordeling. 1 innbygger, uavhengig av valgdistrikter, vektlegges likt ved mandatberegningen. Ikke uventet vil NN «tape» mest på de nye beregningene, og en eventuell endring i valgordningen. En reduksjon på fra 2-4 mandater,- fra de 20 i dag. Leserne vet hvilke regioner som vinner flest nye mandater, -- de er nevnt ovenfor.

Det burde være god tid til å presentere og diskutere eventuelle nye forslag før Stortingets behandling av saken. Kanskje kan det også i dette tilfelle forhåpentligvis bli et «godt kompromiss mellom ulike demokratiske hensyn» for å sitere ANs syn på sperregrensen. Det er imidlertid ikke gitt. Energifylket Nordland ble «tatt på sengen» da Energiloven med markedsbasert kraftomsetning ble innført i 1991. La det ikke skje igjen.

(Kilder: Wikipedia og Polls of polls)

Kommentarer til denne saken