Samtidig som norske politikere er mest opptatt med å fordele skyld eller fraskrive seg ansvar etter «tidenes mageplask» i norsk energipolitikk, seiler det opp en ny alvorlig trussel mot norsk forvaltning av energiområdet gjennom nye direktivendringer fra EU. Denne gang så er det fornybar-politikken, og da selvsagt vindkraftutbyggingen, som EU ønsker å overta styringen over.

Direktivendringene ble sendt ut på høring i sommer med svarfrist 22. august, og med samtlige dokumenter på byråkrati-engelsk. Håpet var nok at denne høringen skulle seile under radaren i feriedvalen, og følgelig ikke medføre unødig støy for Støre & co.

Bakgrunnen for de foreslåtte endringene i fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet:

Skarpe kniver i EU-systemet har analysert årsaken til at fornybarprosjekter (vindkraftprosjekter) tar svært lang tid å gjennomføre.

«Motstridende offentlige goder», som EU kaller det, er en av de vesentligste hindringene for utbredelsen av fornybare installasjoner. «Mest framtredende blant dem er miljøvern (biologisk mangfold, beskyttelse av truede dyrearter og beskyttelse av vannforekomster), annen arealbruk og militære/luftvernspørsmål.».

En annen vesentlig hindring er «mangel på støtte fra politiske beslutningstakere eller langvarig motstand fra offentlig eller private institusjoner eller offentligheten selv».

EU’s svar på disse problemene er enkle;

Forenklede saksbehandlingsprosesser, forkorting av saksbehandlingstiden, reduksjon/avgrensning av konsekvensutredningene vedrørende natur, miljø og artsmangfold, samt redusere mulighetene for interessenters involvering i prosessene. Her skal utvilsomt lokaldemokratiet (kommunene) spilles over sidelinjen.

Det etableres også et nytt saksbehandlingsspor for områder utpekt «særlig egnet for fornybar energi». Her vil prosjekter kunne godkjennes uten konsekvensvurderinger på miljø, og enkle saksbehandlingsregler gjør det tilnærmet til «en formalitet» å få godkjent vindkraftprosjektet.

Motvind Salten sin vurdering av EU’s forslag til direktivendringer:

Fokuset i disse direktivendringene synes gjennomgående å skulle sikre effektiv saksbehandling, og dermed bidra til økt kostnadseffektivitet for sine «fornybarprosjekter». Utbyggernes rettssikkerhet og forutsigbarhet, synes åpenbart å overskygge alle andre hensyn. Er det virkelig slik at det er utbyggerne som er «den svake part», og som følgelig trenger særlig omtanke fra EU?

Etter vår vurdering er dette direktivet en «håpløs kortslutning» fra våre EU-byråkrater. Det er ikke alltid at «amputasjon» er beste løsning, dersom man har smerter i foten.

Folk flest har innsett at vindturbinparker i vår natur på ingen måte er uproblematisk. Dette vil kunne komme i strid med andre brukerinteresser (f.eks. reindriften, turisme, naboer) og de vil kunne medføre vesentlige skade/naturinngrep på store arealer, samt på dyre og fugleliv. Samt selvsagt mye mer.

Hva tror dere f.eks. kostnadene for samfunnet vil være, i de tilfeller vindkraftanlegg forurenser folkets drikkevannskilder med mikroplast (herunder Bisfenol A) og girolje gjennom grunnvannet?

Vår klare oppfatning er at norsk natur forvaltes best av Norge. Det er også norske myndigheter som må sikre tilstrekkelig medbestemmelse og lokaldemokrati i vindkraftsaker, som utvilsomt har flere sider. Norge har her en helt annen tradisjon mht. involvering/medvirkning ved slike alvorlige inngrep, enn hva pampeveldet i EU står for.

Politikerne kan fortsatt stoppe dette. Noe må vel politikerne ha lært av de siste måneders erfaringer på energiområdet? Eller skal de sitte apatisk å se på at dette også går igjennom, og deretter diskutere «hvem sin feil det var», når det går opp for folk flest hva disse direktivendringene faktisk innebærer?