Reindrifta står på kanten av stupet. Ytterligere inngrep i reinbeiteområder vil medføre at reindrifta ikke vil overleve. Og bukker reindrifta under, vil grunnlaget for samisk språk og kultur også forsvinne.

Dette budskapet er og har vært en gjenganger i over 100 år. Men det er spesielt de siste 50 åra at budskapet har fått fotfeste og har vunnet sterkere gjenklang. I media. Hos myndigheter og politikere. Og hos folk flest – som regel omvendt proporsjonalt med geografisk avstand til de områder hvor det drives reindrift.

Fotfeste og gjenklang er det i første rekke reindriftas konsulenter som har vært med på å etablere. Og det er disse konsulentene jeg vil sette et søkelys på i dette innlegget.

Nordland på 1800-tallet

I beskjedent format kom budskapet om den inngrepsutsatte reindrifta fra svenske og norske reindriftsutøvere med reindrift i Nordland på 1800-tallet. Dette som reaksjon på at fattigfolk prøvde å skaffe seg et levebrød som småbrukere ved å omgjøre utmark til dyrka mark ved bruk av spett og spade. Og som reaksjon på at gårdbrukere klaga på at reinen trakk heilt ut til kysten og ødela innmarka.

Fram til 1970

I mellomkrigstida og de første par tiåra etter andre verdenskrig har budskapet dukka opp ved noen anledninger. Ved utbygging av vasskraft for å skaffe strøm til husholdninger og gryende industrireising. Ved bygging av kraftlinjer for å få strømmen fram til brukerne. Ved etablering av gruvedrift. Ved bygging av veger. Ved bygging av jernbane. Og etter hvert i forbindelse med hyttebygging.

Budskapet har vært der. Men ikke slik at det i praksis har hindra utbygging av nødvendig samfunnsstruktur og etablering av arbeidsplasser for ei voksende befolkning også utenfor primærnæringene. Det skulle ennå gå tid før vi kom dit.

Etter 1970

Etter 1970 og ikke minst i kjølvatnet av konflikten om utbygginga av Alta-vassdraget, har bildet endra seg radikalt.

For nå begynte det å opptre såkalte eksperter på vegne av reindrifta. «Eksperter» som etter hvert gjorde det til et levebrød å utrede konsekvenser for reindrifta av ulike tiltak, og da som konsulent.

Mange av disse konsulentene utvikla etter hvert en egen evne til dels å overdrive, dels å konstruere påståtte negative konsekvenser for reindrifta. På den måten sikra de seg klippekort for å bli godkjent av reindriftsutøverne som «sakkyndige».

Alta-skjønnet

Vi fikk de første eksemplene på dette i forbindelse med det rettslige skjønnet fra 1982 om Alta-utbygginga. I ei utredning på oppdrag fra fleire reinbeitedistrikt konkluderte sosialantropologene Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg med at det ikke kunne foretas ytterligere inngrep uten at dette ville få alvorlige konsekvenser for heile reindrifta i området. Eksisterende reindriftssystem ville ikke kunne opprettholdes etter ei utbygging av Alta-vassdraget.

Reinbeitedistriktene hadde også fått oppnevnt en professor fra Canada, Robert Paine, som sakkyndig. Han konkluderte slik i sin utredning til Høyesterett:

«Utbyggingen av Altavassdraget fører til at den samiske verden i Norge kommer i nærheten av det punkt hvor det dreier seg om et «være eller ikke være». Konsekvensen av utbyggingen vil antakelig bli så omfattende.»

Samtlige 17 dommere i Høyesterett (plenumssak) avviste konklusjonene til disse tre «sakkyndige». Også ettertida har vist at disse «ekspertene» tok feil. Reindrifta lever i beste velgående i området.

Andre skjønn

Erfaringene fra Alta-skjønnet har ikke gjort at reindriftas konsulenter har blitt meir forsiktige i sin utmaling av påstått negative konsekvenser i forbindelse med utbyggingstiltak i reinbeiteområder, hvilket i praksis omfatter så godt som alle landarealer i Nord-Norge + Trøndelag.

Christian Nellemann fra Lillehammer er en av reindriftas yndlingskonsulenter. Han har vært involvert som sakkyndig og sakkyndig vitne i ei rekke rettssaker knytta til kraftlinjer, vegbygging og vindkraftutbygging. Hans vurderinger og konklusjoner har i liten utstrekning vunnet fram når dommerne har truffet sine avgjørelser. Hålogaland lagmannsrett har i to relativt ferske kraftledningsskjønn i praksis sett heilt bort fra hans vurderinger. Det samme gjorde Høyesterett i ei sak fra Reinøya i Troms i 2017.

Men media, forvaltningsmyndigheter, politikere og folk som lever i den tro at reindrift fortsatt er ei eksotisk næring i skjønn pakt med naturen, har fortsatt for vane å ta for god fisk det Nellemann skriver i sine rapporter.

Ingen boliger på Hinnøya

Det er samme Nellemann som i 2015 laga ei reindriftsfaglig konsekvensutredning som også omfatta Sortland kommunes planer om utbyggingstiltak på Hinnøya. Nellemann frarådde sterkt bygging av nye boliger i Sigerfjord, Strand og Kringelen. Nye boliger ville angivelig true reindriftas framtidige eksistens. Nellemann henviste til Langøya som område for bygging av boliger. På Hinnøya måtte det verken bygges boliger eller noe anna – med mindre det var reindrifta sjøl som var byggherre.

Da kommunestyret i Sortland for 40 år siden vedtok å anlegge nye boligfelt på Strand, var hovedbegrunnelsen å spare nedbygging av dyrka mark på Langøya. Det var ingen problemstilling at boligbygging på Strand ville være til hinder for reindrifta.

Hvordan boligbygging her i dag kan ha blitt et være eller ikke være for heile reinbeitedistriktet, slik Nellemann har lagt til grunn, vil jeg anta at det er fleire enn jeg som har problemer med å skjønne.

Reintallsutvikling

Hvis virkeligheten hadde vært i nærheten av det skremmebildet som Nellemann og andre konsulenter har tegna om tapte beitearealer og inngrep i form av veger, jernbane, kraftverk, kraftlinjer, hytter og boligbygging gjennom de siste hundre åra, skulle man tro at man ville ha sett klare spor av dette på reintallet. Men av forunderlige grunner er det ikke mulig å finne slike spor. Snarere tvert imot.

For heile landet foreligger det følgende tall for reintallsutviklinga fra 1875 til 2018 (norsk rein i heile tusen):

1875 1900 1929 1939 1949 1959 1969 1980 1990 2000 2010 2018

93 142 111 133 112 154 133 184 248 186 257 215

Tabellen viser at reintallet i løpet av de siste 70 åra har økt med over 90 %. Ei slik økning gir ingen dekning for påstanden om at reindrifta kontinuerlig har mista beitearealer og står på kanten av stupet,

De forholdsvis store endringene som har skjedd mellom 1980 og 2018, gjelder i hovedsak Finnmark. Her har det først funnet sted ei sterk og ukontrollert økning i reintallet. Dernest har det skjedd reduksjon, ny runde med sterk økning og deretter ny reduksjon. Reintallet har tidvis vært langt høyere enn beitegrunnlaget tålte og lovlig reintall har det vært vanskelig å få respekt for.

Reintallsutvikling Sortland/Lødingen

For reinbeitedistriktet som Sortland tilhører (Kanstadfjord/Vestre Hinnøy) har reintallsutviklinga vært som følger:

1950 1965 1969 1980 1990 2000 2010 2018

692 611 611 668 881 1071 1486 1489

De siste 70 åra har reintallet økt med rundt 115 %, dvs. meir enn ei fordobling.

Det er et aldri så lite hav mellom denne utviklinga og Christian Nellemanns beskrivelse av reindrifta i samme området. For mens reintallet har dobla seg i samme periode som det er bygd fleire hundre nye boliger på Strand, er det Nellemanns vurdering at ytterligere boliger i samme område vil bety at reindrifta må sule opp.

Spørsmålet som uvilkårlig trenger seg på, er dette:

Hvor lenge skal konsulenter med slik forakt for den virkelige verden få lov til drive på?