En vanlig beskrivelse av galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Det er likevel denne formen for galskap regjeringen begir seg utpå når de går inn som partshjelp i rettssaken mellom reindriftssamene i Jillen Njaarke reinbeitedistrikt og Øyfjellet Wind. Det bør de trekke seg fra.

I Stortingets spørretime 25. mai påstod olje- og energiminister Terje Aasland at de ikke tar stilling til den ene eller andre parten; staten bare forsvarer konsesjonsvedtaket og tillatelsen til å bygge vindkraftanlegget. Det er i virkeligheten ensbetydende med å gå inn som partshjelp for vindkraftutbyggeren. Konsesjonsvedtaket har muliggjort vindkraftanlegget.

Slik forsømmer staten sine lover og plikter på annet hold. De går ikke inn i saken for å forsvare urfolks rettigheter i tråd med forpliktelsene i menneskerettighetene staten har ratifisert. De går heller ikke inn i saken for å bistå reindriftssamene i henhold til reindriftsloven, som blant annet sier at det er ulovlig å sette opp barrierer i flytt- og trekklei - slik vindkraftutbyggingen har medført.

Nei, staten setter sin ære i å forsvare en vindkraftutbygging som mest av alt minner om utbyggingen på Fosen. Det er galskap. Høyesteretts dom i Fosen-saken burde få alle alarmklokker til å ringe. Å sette opp svære vindkraftanlegg i beiteområder for reindrift truer urfolks rett til kulturutøvelse. Reindriftssamene fikk rett: Vindkraftverket på Fosen skulle aldri blitt oppført. Nå gjenstår spørsmålet om hva staten skal gjøre for å sikre reindrifta tilgang til arealene. Staten har en reparasjonsplikt når urfolks rettigheter brytes.

Langt på vei har jo myndighetene måttet innrømme at de ikke har tatt hensyn til reindrifta godt nok før. De tapte en sak i Høyesterett, og har selv sagt at de skal “utrede kunnskapsgrunnlaget om virkninger av vindkraft for reindrift” og ha tettere, tidligere involvering med reindrifta framover. Likevel går de hardt ut for å forsvare tidligere konsesjoner, gitt etter et for dårlig system, i retten.

Dermed risikerer de et nytt overtramp mot reindriftssamene og et potensielt nytt nederlag. Hver sak er selvsagt unik, men en høyesterettsdom er tungtveiende og sakene ligner. I begge tilfeller dreier det seg om en konflikt mellom vindkraftutbygging og reindriftssamers næringsvei. Om noe er Øyfjellet et større overgrep, fordi det også er et brudd på reindriftslovens paragraf 22 om flyttlei og trekklei.

Dersom reindriftssamene taper i Tingretten kan de ta saken videre hele veien til Høyesterett. Staten risikerer nok et nederlag i forsvaret for et dårlig konsesjonssystem. De setter urfolks rettigheter på prøve nok en gang. Det er tragisk og pinlig for dagens regjering. Nå er rettssaken utsatt og regjeringen burde gripe sjansen til å trekke seg som partshjelp.