Noen av krisene har vært selvforskyldte, som bråket rundt stortingspresidentens avgang. Andre har truffet regjeringen utenfra med en flodbølges kraft; koronakrise, strømkrise.

Selv om misnøyen med regjeringens koronahåndtering er økende, er nok strømkrisen den verste på kort sikt.

Regjeringens hovedproblem i forhold til pandemien handler mer om kommunikasjon og manglende åpenhet enn at det finnes reelle alternativer til den politikken som føres.

Det vises ikke minst gjennom opposisjonens heller tafatte angrep på regjeringen; det er for kort tid siden Høyre selv satt i regjering til at de tør ta for hardt i, dessuten et det lite å hente politisk på å utfordre helsemyndighetenes råd i et land der befolkningen fremdeles har svært høy tillit til dem.

Når det gjelder strømkrisen er folk flests tillit til myndighetene adskillig lavere. Facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm» har passert en halv million medlemmer, og torsdag demonstrerte flere tusen mennesker i byer som Oslo, Bergen Stavanger og Harstad med krav om lavere strømpriser.

Blant deltagerne i Oslo var partilederne for både Rødt og Frp, som holdt hver sin appell.

Også blant regjeringspartienes egne ordfører er det et opprør på gang, med krav om reforhandling av strømavtalene med utlandet.

Både det folkelige og det politiske presset på regjeringen er altså klart størst når det gjelder stømprisene.

Så langt har den da heller ikke klart å gjøre noe med årsakene til strømkrisen, den har kun plastret over de verste utslagene gjennom økt bostøtte og subsidiering av strømkundene.

Det er kortsiktige løsninger som kun skyver problemene fram i tid. Skal regjeringen unngå at strømprisene kommer tilbake igjen og igjen for å plage den, må det mer permanente løsninger på plass.

Det er ikke lett å få til. Regjeringa har allerede vedtatt at det ikke kommer flere utenlandskabler, men derfra til å stoppe eksporten via de som finnes er det et langt steg å gå.

Landene vi eksportere mest strøm til (Tyskland og Storbritannia) er våre fremste allierte i Europa økonomisk og sikkerhetspolitisk, med nøkkelroller i EU og Nato.

Begge har dessuten gjort sin egen energiforsyning helt avhengig av Norge. Både når det gjeder stabil strømforsyning i hverdagen og det grønne skiftet.

Riktignok gjelder dette primært gasseksporten, som Jonas Gahr Støre for bare dager siden var i Tyskland for å få økt, men strømeksporten kan ikke ses uavhengig av det.

På ett nivå gir det Norge gode kort på hånda, men ikke gode nok til at vi har råd til en handelskrig med Europa.

Det betyr ikke at regjeringen er uten virkemidler.

Det er mulig å ta tilbake mer av kontrollen med kraftmarkedet, og ikke la Statkraft og kraftselskapene alene få bestemme spillereglene. De har nemlig en enorm egeninteresse i høye strømpriser.

Her kan vi virkelig snakke om bukker og sekker fylle av gryn.

At tiltak som kan gi en relativt rask effekt er å sette en makspris på strøm, som blant annet Rødt har foreslått.

Et annet å fjerne moms og elavgift og nettleie til Statnett.

Det vil også være mulig å innføre et krav om fyllingsgrad i magasinene som forutsetning for salg av kraft til utlandet.

Regjeringen bør også snarest legge til side et av sine meningsløse prestisjeprosjekter, elektrifisering av sokkelen.

Dette er den verste form for "klimaprosjekter"; med høy symbolsk verdi, men, liten reell. Den gassen som ikke brennes for å skaffe plattformene strøm, eksporteres i stedet til utlandet - der den brennes.

Det skaper et litt bedre nasjonalt klimabudsjett, men har intet å si for klodens samlete utslipp.

100 dager er ingen lang tid i en regjerings liv. Våre to seneste satt begge i nær 3.000 dager.

En god del har dessuten skjedd på disse 100 dagene, ikke minst når det gjelder arbeidslivslovgivning.

Likevel; alt dette drukner - og vil fortsatt bli liggende under vann - om ikke regjeringen raskt løser strømkrisen.

Og da blir det ekstremt tøft å få 2.900 dager til.