Jeg står foran et av verdens mest berømte bilder. Malt av Leonardo da Vinci på en vegg i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano.

"Nattverden" kaller vi det på norsk, men bildet forestiller egentlig noe annet. For en nattverd er inntaket av et stykke brød og et glass vin; rituelle uttrykk for henholdsvis Jesu kropp og blod.

Det da Vinci har malt skjedde noen minutter før Jesus delte brød og vin med sine disipler, det viser øyeblikket der han sier til dem: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: En av dere kommer til å forråde meg".

Bildet framviser på en briljant måte disiplenes blanding av forvirring og fortvilelse over dette utsagnet, og er både mesterlig og nyskapende i form og innhold.

Forræder. Et av språkets mest belastende ord. Og ingen er en større forræder enn Judas, i hvert fall i vestlig tradisjon. Mannen ved Jesu side, disippelen som forrådte sin mester.

At det forræderiet var en nødvendig forutsetning for å skape kristendommen overses ofte. Ikke minst ble det oversett i tidligere tider, da det faktum at Judas var jøde ble en hovedbegrunnelse for forfølgelsen av jødene.

Dette var en forfølgelse som opp gjennom hundreårene gjentatte ganger førte til pogromer og massedrap på jøder over hele Europa. En historisk prosess som nådde sin topp i Holocaust; det bevisste forsøket på å utrydde samtlige jøder.

For mannen bak holocaust, Adolf Hitler var Judas og jødene langt fra de eneste forræderne han bekymret seg over. Enda verre var kanskje de tyskere og ariere som slåss mot nazismen og dens raseteorier.

I "Mein Kampf" gir han dem betegnelsen "nationalverräter" - nasjonalforrædere.

Etter at Hitler kom til makta ble dette tankegodset en del av tysk lovverk. Mennesker kunne bli dømt for forræderi dersom de for eksempel kom med negative kommentarer om Hitler, eller ble tatt med antinazistiske flyveblader.

Rundt 100.000 tyskere ble dømt etter disse lovene før krigen var over, 20.000 av dem ble henrettet som forrædere.

Det er derfor et dystert ekko over Vladimir Putins bruk av ordet "nasjonalforræder" for å beskrive de russere som er mot krigen i Ukraina.

Putin snakker godt tysk og vil være fullstendig klar over at dette ordet på tysk blir nettopp "nationalverräter". Uten at de assosiasjonene det skaper synes å bekymre ham.

Tvert om, å kvitte seg med avskum som dette vil styrke den russisks nasjon hevdet han i et kringkastet møte med landets regionale ledere rett etter invasjonen: "Det russiske folket, vil alltid være i stand til å skille ekte patrioter fra avskum og forrædere og rett og slett spytte dem ut som en mygg som ved et uhell fløy inn i munnen deres».

Putin har også innført lover som minner sterkt om nazistenes forræderilovverk fra 1934. Det kan gi inntil 15 års fengsel hvis man kommer med «feil informasjon» om det som skjer i Ukraina.

For eksempel hvis man hevder at det som skjer der er en krig, og ikke en begrenset spesialoperasjon.

Både det nye lovverket, Putins retorikk og regimets fjerning av de siste fri medier viser hvordan Russland i løpet av svært kort tid har gått lange steg i retning et totalitært samfunn.

Forskjellen på et autoritært og et totalitære samfunn er at det totalitære også søker å kontrollere menneskers private sfære.

Det finnes få historiske eksempler på slike samfunn, Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet er to.

Å få kontroll over menneskers private liv er svært vanskelig, men det lettes dersom man lykkes med å ta kontroll over deres tanker. Da gjør man egne innbyggere til medspillere og tystere overfor de som tør opponere.

Derfor legger totalitære regimer ekstremt stor vekt på å ta kontroll over barns oppdragelse, utdanningssystemet, medier og kunst.

I det arbeidet er "forræderen" et ekstremt nyttig redskap. Det visst Hitler og Stalin alt om. ¨

Rettssakene under de såkalte "Moskvaprosessene" var offentlige skuespill, der forrædere ble avslørt samtidig som Stalin og kommunistpartiet fikk rendyrke bildet av seg selv som forsvarer av nasjonen og den vanlige innbygger.

Slik sett henter Putin sin moderne oppskrift fra mange og gamle kilder, helt tilbake til selve urforræderen, Judas fra Ischariot.

I dagens falmede utgave av Leonardo da Vincis mesterverk sitter han to plasser bortenfor mannen han skal forråde. Klart mørker i huden enn de andre og med en utpreget jødisk nese.

Slik så han ikke ut fra da Vincis hånd. Ettersom maleriet raskt forfalt er det blitt restaurert en rekke ganger. Hver gang ble Judas gjort litt mørkere og fikk en litt krummere nese.

For forræderen kan ikke se ut akkurat som oss andre. Da mister han sin evne til å samle folket bak herskeren.

Jeg vet ikke om Putin noen gang har besøkt Santa Maria delle Grazie, men hadde han stått ved siden av meg denne fredagen før påske vil han nok nikket anerkjennende til akkurat det aspektet ved "Nattverden".