Gå til sidens hovedinnhold

Pukkellaksen – atter en redningsmann fra øst

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pukkellaksen, den såkalte russerlaksen, er over oss. Som de tidligere tiders asiatiske horder velter den i enorme antall inn over våre grenser og dominerer hav og vassdrag i noen sommermåneder mens den skal gyte. Allerede er de første eksemplarene fanget lokalt, både i havet på innersida av Lofoten, og i store vassdrag som Beiarelva og Ranelva.

Laksen ser litt annerledes ut enn vår hjemlige laks. Blant annet har den svarte prikker på sporen. Og når den skal gyte, utvikler spesielt hannene en distinkt pukkel på ryggen. Derav navnet pukkellaks. Årsaken til at pukkellaksen har kommet til våre kyster, er at man i det tidligere Sovjetunionen bestemte seg for å spre den ut fra sine hjemlige habitater i det nordlige Stillehavet, til Kolahalvøya. Utenfor Sibir, Canada og Alaska svømmer denne fisken i store antall, og det fiskes mye på den. En betydelig kilde til mat, og en betydelig økonomisk faktor for fiskeindustrien der.

Etter at de første utsettingene ble gjort på 1950-tallet, etablerte den seg i farvannene utenfor Kolahalvøya. Men etter hva undertegnede kan registrere, var ikke de første utsettingene så veldig vellykket. Det er usikkert hvorfor. Kanskje ble den for hardt beskattet før den hadde blitt tallrik. Sovjetunionen skrek som kjent etter mat til egen befolkning, og etter naturressurser å beskatte av økonomiske årsaker.

Det ble derfor satt ut nye runder med pukkellaks på 1970-tallet. Ifølge ekspertene er det disse årgangene som nå har vokst seg svært tallrike, og flommer inn over våre grenser. Man kan som kjent ikke se den grenze onder vann, som den sovjetiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen juniors skikkelse snøvlet fram i sketsjen som ble udødeliggjort av NRK i sin tid. Den eneste forskjellen er kanskje at pukkellaksen ikke har med seg sitt eget balalaikaorkester. Det balalaikaorkesteret har vi måttet stille med selv. Og det har vi gjort. Både hardcore sportsfiskere, forskere og politikere hyler over seg av sinne og fortvilelse over denne fremmede arten som invaderer vassdrag og kystfarvann og truer med å fortrenge vår hjemlige atlanterhavslaks.

Det er ikke den eneste gangen at Sovjetunionen gjorde store inngrep i etablerte økosystemer og miljøer. Stort sett uten å spørre noen av sine naboer til råds først. På 1950-tallet ville Stalin og Khrustsjov demme opp flere av jordas største elver i Sibir, og omdirigere dem fra utløpene sine i Polhavet og ned til de karrige steppene i Sentral-Asia. Spesielt til Kasakhstan. Begrunnelsen var at man ville irrigere store områder der for å dyrke bomull. Bomullsindustrien der var allerede stor, og brakte sårt tiltrengt kapital til en militær supermakt som alt den gang var på konkursens rand økonomisk. Bomullen de dyrket, hadde for dårlig kvalitet, og vannet skulle bøte på det. Heldigvis ble dette aldri noe av.

Kongekrabben, også kalt russerkrabben, kom til Norge fra akkurat samme sted, på akkurat samme vis som pukkellaksen. Advarslene og dommedagsprofetiene var mange. Den kom til å renske havbunnen langs norskekysten for vegetasjon og dyreliv, og forvandle hele kystens havbunn til undervannsørken. I dag er kongekrabben et av de mest lukrative sjømatproduktene vi har her til lands, og har blitt selve grunnlaget for bosetning og fiskerier i store deler av vårt nordligste fylke. Hele fiskerfamilier flytter sågar ens ærend til Finnmark for å få seg en krabbekvote.

Undertegnede er ingen biolog, men det kan synes som om at ambisjonene om å fiske opp pukkellaksen og få den til å forsvinne, er like fåfengte og tåpelige som planene om å fiske ut russerkrabben var for 25 år siden. Tvert imot bør vi antakeligvis bare akseptere at skjedd er skjedd, og se på hva vi kan gjøre for å nyttiggjøre oss pukkellaksen økonomisk. De som har smakt den, sier at den smaker fortreffelig. At oppdrettsnæringen da kan komme til å få en reell konkurrent fra en villaks, er en annen sak. Allerede er erfarne, kommersielle aktører i Finnmark på ballen og har tatt inn prøvepartier med pukkellaks for å teste ut. Det blir det nok mer av i årene som kommer. Det kan også bety at det tradisjonsrike havfisket etter laks kan komme til å få en ny vår, så å si.

Men saken er den at norske myndigheter slett ikke var ukjente med at pukkellaksen var kommet til våre kyster. Tvert imot, alt i møter på 1970-tallet henstilte sovjetiske forskere til Norge om at denne fisken var en stor økonomisk mulighet, og at vi burde samarbeide om utnyttelsen av den (se faksimile). Hva som ble gjort fra norske myndigheter den gangen for 50 år siden, er ikke kjent. Men det er i hvert fall sikkert at dersom kongeriket Norge skulle hatt noen som helst innvirkning på pukkellaksens ferd mot våre farvann, var det da vi hadde sjansen.

Nå er den her, i enorme antall. Og den smaker som nevnt – fortreffelig.

Kommentarer til denne saken