Det går et tog gjennom natta nordover, drevet fram av entusiasme og framtidstro. Lokomotivets skarpe frontlys splitter mørket og viser vei til en lysere verden.

Slik omtrent så drømmen om Nord-Norgebanen ut for bare få måneder siden. Denne uken ble toget trukket tilbake til perrongen, lysene slukket og drømmen lagt tilbake i møllposen, der den har ligget de siste seksti årene.

Et flertall på Stortinget sa nei til et prinsippvedtak om å bygge banen, og ba i stedet om videre utredninger.

Reaksjonen på vedtaket har fulgt lett gjenkjennelige mønstre. I Tromsø vekselvis gråter og raser man, i Narvik og Rana jubler man, mens man i Finnmark knapt bryr seg.

Myten om at Nord-Norgebanen var et felles krav fra en samlet landsdel er avkledd. Interessemotsetningene innad i Nord-Norge er mange og de er reelle, ikke minst når det gjelder samferdsel.

Det kan man gjerne beklage, men problemet løses ikke ved å skjelle ut alle motstandere av Nord-Norgebanen som egoistiske lokalpolitikere, slik man nærmest gjør på autopilot i Tromsø for tiden.

Tromsø minner her om mannen som alltid raste mot verdens egoisme: Alle andre tenker kun på seg selv, det er bare jeg som tenker på meg!

For det er ingen tvil om at det sted i Nord-Norge som virkelig ville tjent på Nord-Norgebanen slik den nå er planlagt, er Tromsø. Men der tar man selvsagt ingen slike, smålige lokalpolitisk hensyn. Det gjør kun alle andre.

Å gi folk i Tromsø gode råd når man bor i Bodø er antakelig som å skvette vann på stormåsen, men jeg prøver: Skal dere ha gjennomført et så stort prosjekt som Nord-Norgebanen kan det være lurt å starte med å bygge allianser. Ikke skjelle ut alt og alle som ikke er 100 prosent enig med dere.

Selv om jeg vet at det er slik politikken i bystyret fungerer. Eller kanskje nettopp derfor; man bør ha lært noe en intern krangel som i årevis har ført til omkamp etter omkamp og stoppet viktige prosjekter for byen.

Bodø var ikke mye bedre før, men klarte til slutt å bygge gode allianser, som sikret samferdselsløsninger Tromsø ennå drømmer om.

Hvor har for eksempel Tromsøs støtte til Narvik vært, når de har krevd dobbeltspor på Ofotbanen? Eller støtten til kravet fra Helgeland om elektrifisering av Nordlandsbanen?

Begge deler er faktisk en forutsetning for at en ny jernbane til Tromsø skal kunne bygges, enten det er fra Narvik eller Fauske.

Uten dobbeltspor fra blir Narvik blir banen inn i Sverige en ugjennomtrengelig flaskehals. Uten elektrifisering vil togene fortsatt gå på diesel fra Trondheim til Fauske, og en elektrifisering videre blir meningsløs.

Kom dette på plass ville altså kravet om en bane videre til Tromsø stått mye sterkere.

Det er også bred enighet blant de som tenker infrastruktur på Nordkalotten om at det alle mest lovende jernbaneprosjektet er Kirkenes-Rovaniemi, koblet opp mot økende issmelting og bruk av Nordøstpassasjen.

Heller ikke her har Tromsø stått fremst blant støttespillerne for Finnmark. Det er man for så vidt vant til der oppe, men det inviterer uansett ikke til jubel for en bane som skal stoppe i Tromsø - ikke Alta eller Kirkenes - og likevel har den frekkhet å kalle seg selv Nord-Norgebanen.

Avisa Nordlys dyktige journalist Linda Vaeng Sæbbe reiste for noen år siden rundt i Nord-Norge og spurte: Hvorfor misliker dere Tromsø så sterkt? Svarene varierte, men gjennomgående var at man oppfatter Tromsø som maktarrogant og selvopptatt.

Samtidig understreket flere behovet for et sterkt Tromsø. Nord-Norge trenger økonomiske lokomotiver, men ikke slike som bare vil trekke sine egne vogner.

Vi trenger en landsdelshovedstad som samler, ikke splitter. Vi trenger en nordnorsk storebror som stiller opp også når han selv ikke drar umiddelbar nytte av det. Da blir det lettere å få småbrødrene til å stille opp for Tromsø også.

For selv om nattoget nordover nå er trukket tilbake til perrongen betyr ikke det at det nordnorske jernbanehåpet er dødt for alltid. En god start på veien videre kan være at landsdelens største by legger hele sin tyngde bak kravet om dobbeltspor på Ofotbanen og ny jernbane Kirkenes-Rovaniemi, de to prosjektene som åpenbart har størst potensial.

Så faller de andre linjene lettere på plass etter hvert.