Gå til sidens hovedinnhold

Pride-festen er over. For Erna blir det en blytung dagen derpå

Regjeringens lovforslag om et slags forbud mot konverteringsterapi er puslete. Sånn blir det når Pride-dans møter balansekunst.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen skal påstå at det er enkelt terreng å manøvrere i når en forsøker seg på å regulere religiøs aktivitet i lovverket. Det er vel heller ingen grunn til å misunne Erna Solberg balansekunsten på stram line mellom KrF og Venstre. Likevel: Når regjeringen legger frem lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi, som nå sendes ut på høring, er det grunn til å spørre seg hva som egentlig er hensikten. Og om det egentlig kan anvendes i praksis, når alle forbehold er tatt høyde for.

Forbudt - på en måte

I lovverket foreslås det at konverteringsterapi skal defineres som behandlingslignende handlinger som har til formål å få noen til å endre eller fornekte (eventuelt undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Dette skal bli forbudt å utføre overfor barn - enten definert som under 16 eller under 18 år.

Lovforslaget definerer det også som lovlig å bedrive konverteringsterapi overfor voksne, så lenge et samtykke er på plass. I tillegg er det stappfullt av forbehold og gråsoner. Forvirringen blir komplett når en ser hvilke reaksjoner dette har fremprovosert fra de to ytterpunktene i denne saken.

Ifølge Aftenposten mener en sentralt plassert Krf-kilde at konverteringsterapi nå for første gang blir regulert som en lovlig aktivitet i Norge. Mens Abid Raja og Venstre er så fornøyd med et lett utvannet kompromiss som bare han og partiet kan være. Det var tross alt de som ville ha et forbud. Nøyaktig hva de får et forbud mot med dette forslaget, er noe uklart. Men det blir et forbud. På en måte.

Dårlig timing

Timingen kunne også vært bedre. Ikke før har Pride-togene marsjert ferdig for denne gang, så viker festtalene for kompromisser og et forslag som mer enn noe annet bærer preg av forsiktighet, rundhet og et ønske om å ikke tape politisk ansikt. Det er kanskje trygt, men det er ikke musikalsk. Og for en regjering som har brukt en del tid den siste måneden på å vise at kampen for retten til å være seg selv er viktig, er det påfallende hvor lite den kjemper for sin egen politiske identitet.

KrF, som har holdt seg for nesten gjennom hele juni mens Abid og Erna har danset seg gjennom identitetskampen, er neppe ivrige forkjempere for konverteringsterapi. Bekymringen handler rent prinsipielt om helt andre og større spørsmål, som lovens inngripen i religiøs handlingsfrihet.

Men det betyr likevel en brå slutt på Pride-festen. Nå venter dagen derpå.

Og hvis ikke regjeringen finner sin egen identitet snart, og begynner å utforme forståelig politikk med en faktisk og tydelig retning, så blir det neppe lystigere i september. Det spørs om det finnes en terapi som kan konvertere Ernas balansekunst til flertall etter valget.

Kommentarer til denne saken