Gå til sidens hovedinnhold

Potent kunst

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem den eller de er, som har forferdiget en gigant-fallos av en trestamme i Vågan, vites ikke, men skulpturen er uansett en fin appell i en tid da et barnefattig samfunn preger folk og land. Noen stor forhåpning om en renessanse av middelalderens penis-fest (La Feqte des Pinnes) i Europa, den gang den ble feiret palmesøndag, og hvor kvinner og småpiker gikk i prosesjon med «falloskaker» på stenger og viftet med palmegrener, har jeg ikke. Men festen ble velsignet av paven og oppnevnte kardinaler, for arrangementet var en videreførelse av den gamle hedenske tradisjon å hylle erotikkens gud, Priapos. Og som historien forteller, så var det viktig for Kirken å la folket suksessivt komme over i den nye tro, just ved å la det beholde noen av de gamle skikkene. Penis-festen ble imidlertid suspendert av «moderne» paver, og skulle noen fremdeles ha lyst til å fortsette tradisjonen, måtte marsjen foregå i det skjulte. Men i Østen er hyllesten til penis (i min gamle lærebok i anatomi, kalles den forresten Membrum virile), fremdeles i gjenge. Hvert eneste år feirer japanerne Shinto Kanamara Matsuri på Kanayama-helligdommen i Kawasaki, der arrangementets sentrale tema gjenspeiles i en gedigen folkefest av barn og voksne, med godterier og musikk og opptog, og med hovedsaken: Den enorme fallosskulpturen som bæres i gatene.

Tør man tro at Tjeldbergvikas «enestående» fallosstatue får lov til å stå på sin rot, eller vil det skje at noen tullinger med malaxofobi eller under moralsk indignasjon, sager ned kunstverket ...? Enn så lenge reiser denne unike skulpturen seg mot solen, og kan hende burde den få en omgang med tjære ...

Kommentarer til denne saken