Han sang om 1965, Øystein Sunde, året det var "så bratt at det var vondt å spise speilegg".

Han kunne like godt sunget om inngangen til året 2022, og denne gang handler det ikke om inntaket av egg. Det blir forhåpentligvis som normalt. Det vil si som i gode gamle dager; altså 2019.

Det siste året før et virus kastet oss inn i en tilsynelatende evig motbakke.

Nå er det også slik at det er i motbakke det går oppover. Så det er slett ikke sikkert at slutten av 2022 blir like bratt som begynnelsen.

Vi har fremdeles 362 dager foran oss, og ikke alle vil bli like bratte.

Den norske nedstengingen kan være over allerede 14. januar, selv om lite tyder på det akkurat nå. Det motsatte gjelder når det handler pandemien over tid; der tyder mer og mer på at omikron-varianten vil gi en mildere sykdom enn delta. Samtidig som den åpenbart er mer smittsom.

Er det tilfelle kan vi stå foran slutten på pandemien i løpet av relativt kort tid; mange blir syke raskt, få dør og vi oppnår et helt nytt nivå av immunitet før neste vinter.

Dette er en mulig utvikling for verden i 2022. Det kan også gå motsatt vei. For slik er framtida: Den er notorisk vanskelig å forutse.

Det gjelder ikke bare pandemier, men også i politikens verden. Og der virker 2022 om mulig enda mer usikker - og spennende.

For 2022 er også året da det gjennomføres valg i en rekke land, valg hvis utfall kan komme til å påvirke oss alle.

Det begynner allerede onsdag. Da innledes det italienske presidentvalget. Den italienske presidenten har lite formell makt, så dette valget virker kanskje ikke så spennende i seg selv, bortsett fra at en av kandidatene er skandalebefengte Silvio Berlusconi.

Men at en annen kandidat er sittende statsminister Mario Draghi er dramatisk. Draghi har ledet Euro-sonens tredje største økonomi gjennom en sterk vekstperiode, og gjort en av syke økonomier til en suksess.

Det skyldes i stor grad at han, gjennom sin sterke personlighet, har holdt sammen en svært sprikende regjeringskoalisjon og gjennomført dyptgripende reformer. Forsvinner han kan koalisjonen rakne og økonomien stagnere, noe som kan kaste euroen ut i en ny krise.

Neste store EU-land ut er Frankrike, som avholder sitt presidentvalg i april. Også her står mye på spill.

Pr. nå tyder det meste på at Macron blir gjenvalgt, primært fordi hans utfordrere på høyre kant er enda mer upopulære. Men protestene mot strenge koronarestriksjonene er større i Frankrike enn i de fleste andre land, og Macron skal ikke gjøre mange feil før det kan vippe.

En fransk president som heter Marine Le Pen kan bety store problemer for samholdet i EU, og ikke minst for Europas forhold til Russland.

Le Pen har blant annet sagt at hun vil oppheve EUs sanksjoner overfor landet. Det kan få enorme konsekvenser for sikkerhetssituasjonen på hele kontinentet, ikke minst langs grensene til et stadig mer aggressivt Russland.

2022 kan i det hele bli en slags lakmustest for dagens høyrepopulisme. Det er valg både i Duartes Fillipinene, Bolsanaros Brasil og Orbans Ungarn.

Makthaverne i alle tre land gjort alt de kan for å rigge valgsystemet til egen fordel. Skulle de - eller lignende kandidater - lykkes med å bli gjenvalgt/valgt, vil det antakelig bety en enda sterkere nedbygging av det liberale demokratiet i alle tre land.

Skulle det motsatte skje, kan det bety at den radikale høyrepopulismen har nådd en foreløpig bølgetopp.

Grunnloven hindrer Duarte i å stille til gjenvalg.

I Ungarn har opposisjonen for første gang klart å samle seg om en felles kandidat, den konservative og kristne Péter Márki-Zay.

I Brasil sliter Bolsanaro i motvind på grunn av hans koronahåndtering.

Det legger et godt grunnlag for regimeskifte i alle tre land, men skulle så ikke skje vil det utvilsomt gi en solid oppmuntring til høyrepopulister over hele verden.

Andre land som gjennomfører valg i 2022 er Portugal, Sør-Korea, Serbia, Australia, Sverige og Hong Kong.

Kinas kommunistiske parti vil også velge ny ledelse i løpet av 2022, og kombinert med valget av førsteleder (Chief executive) i Hong Kong kan 2022 være med på å definere forholdet mellom Vesten og Kina det neste tiåret.

Til slutt har vi kanskje det viktigste valget av dem alle, det amerikanske mellomvalget i november.

Både historien og meningsmålingene tyder på at republikanerne da vil ta tilbake kontrollen med kongressens begge kamre.

Det vil skape en endas mer fastfryst politisk situasjon mellom presidentmakt og kongressmakt, som nesten vil garantere at ingen ting vil bli gjort i amerikansk politikk de neste to årene.

Situasjonen har vært den samme før, men med dagens høye konfliktnivå og gjensidig mistenksomhet blir antakelig stillstanden enda mer akutt, både innenriks- og utenrikspolitisk.

Det er ingen gunstig situasjon i en tid der Russlands og Kinas makt er økende. Ikke minst gjelder det for et lite land som Norge, som til og med har Russland som nærmeste nabo og USA som sterkeste sikkerhetspolitiske garantist.

Dette blir altså et svært spennende år for den politisk intersserte. Ja, mye tyder på at politikken mer enn pandemien vil bestemme hvor bratt 2022 er når vi går ut av det.

Eller for å si det med Øystein Sunde; Om vi fortsatt spiser fårikål og snubler mens vi detter, eller om det igjen lar seg gjøre å spise speileggene våre i horisontal posisjon.