Gå til sidens hovedinnhold

Demokratiet, kapitalismen og nasjonalstaten skapte vår velferd, nå er de alle truet

Artikkelen er over 2 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historien er som haren, ingen vet helt hvor den hopper. Jeg er derfor grunnleggende skeptisk til de store, overordnede historieteorier, særlig de som hevder at historien bare har én vei å gå; at en type utvikling er uunngåelig. Historien er mye mer kompleks, og beveger seg mer på kryss og tvers, enn i rette linjer. Det betyr ikke at alle hendelser, eller drivkrefter er like avgjørende. Men det tar tid å finne dem, og så vikle dem ut av den intrikate veven av sammenknyttede forbindelser som danner fortidens bakteppe.

Tre slike drivkrefter som har ledet fram til dagens samfunn, er demokrati, kapitalisme og nasjonalstat. Fram til 1700-tallet knapt eksisterende, deretter sentrale elementer i en unik framgangsperiode for menneskeheten. Ja, det kan argumenteres for at nesten all reell framgang i velferd for folk flest har kommet disse siste 300 årene. Før det var våre liv på denne jorda – med unntak for noen små, privilegerte eliter – preget av ekstrem fattigdom, vold og tidlig død.

disse tre drivkreftene inngår i en komplisert samfunnsmessig sammenheng, der de både virker sammen og mot hverandre. De dukker også opp på ulike tidspunkt (nasjonalstatens tid kommer først for fullt med avkoloniseringen etter krigen), men de har alle vært betydningsfulle, og i dag er de alle under press.

Kapitalismen kom først, med utspring i de italienske bystatene på 1500-tallet. Den skapte en ny, oppadstigende borgerklasse som krevde en ny type innflytelse, en makt som ikke var aristokratisk arvet. Det banet veien for demokratiet, som utviklet seg gradvis, men på 1900-tallet endte opp med stemmerett for alle. Og det var kun mulig fordi nasjonalstaten ga de rette rammer for at demokratiet verken ble for snevert (bare de rike har stemmerett = revolt) eller for vid (alle i hele verden har stemmerett = overbeiting på den demokratiske allmenningen).

de tre drivkreftene danner et dynamisk triangel, der de tre sidene har dominert i ulike perioder, men der velferdsveksten har vært sterkest når de har balansert hverandre. Det er ingen kontroversfri dynamikk. Ikke minst vil kapitalismen kvitte seg med de begrensninger demokrati og nasjonalstat legger på den. Men en kapitalisme uten grenser, er en ødelegger av verdener.

Dessverre har svaret på denne utviklingen vært å svekke demokratiet (mer makt til byråkrater og advokater) og bygge ned nasjonalstaten. Det har forrykket samspillet mellom drivkreftene i den grad at de ikke lenger makter å gjøre det de har gjort i 300 år; øke vår felles velferd. I stedet vinner de rike igjen alt, og det fører på sikt bare en vei; mot massenes revolt. Om da ikke historiens hare finner på å hoppe en helt annen vei.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.