Velferdssamfunnet – for hvem?

Av
DEL

MeningerDen siste rapporten fra FNs klimapanel viser at umiddelbar handling er nødvendig. Det gjelder hele verden, også Norge, som må redusere sine utslipp med 5 % per år. Gjennomsnittlig nedgang de siste ti år har vært på 0,5 %. Verdens klimagassutslipp må halveres innen 2030 om vi skal begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Samtidig advarte klimapanelet mot konsekvensene av 2 graders oppvarming, som vil være langt mer alvorlige enn ved 1,5 grader.

Med dette alvorlige bakteppe om Planetens tilstand skulle man tro at den nye regjeringsplattformen som i januar 2019 ble lagt frem etter at Kristelig folkeparti og Venstre kom med i regjering, ville avspeile konkrete handlinger for å bidra til å oppnå de mål som FN har oppfordret til. 

Men slik er det ikke.

Riktignok inneholder regjeringsplattformen mange gode klimaintensjoner og målsetninger, og i kapittel 12 om Klima og Miljø står det innledningsvis som følger: «Naturmangfoldet og livsgrunnlaget må sikres for kommende generasjoner slik at vi overlater naturen og miljøet til våre barn i minst like god stand som vi overtok det fra våre forfedre.»

Ja, dette høres flott og riktig ut, rett og slett storslagent – men hvor er den politiske handlingen som gir mening til ordene og målene?

Det vi opplever er det motsatte – nemlig at det legges opp til en storstilt og uansvarlig leting, utvinning og eksport av olje og gass. Dette er stikk i strid med det som må til for å være med på den globale klimadugnaden som FN har lagt opp til, og hvor også Norge har forpliktet seg når det gjelder å redusere sine utslipp.

I den nye regjeringsplattformen leser vi bl.a. følgende: «…De kommende årene vil olje- og gassnæringen fortsatt spille en nøkkelrolle i norsk økonomi, og bidra i betydelig grad til finansieringen av det norske velferdssamfunnet»  og dessuten «... Nye, lønnsomme funn som sikrer inntekter, verdiskapning og sysselsetting er viktig for å opprettholde vårt velferdssamfunn».

Det er grunn til å spørre: Et velferdssamfunn for hvem? For oss som lever akkurat nå - kortsiktig og uten å ta hensyn til kommende generasjoner.

Riktignok har olje- og gassnæringa hatt stor innvirkning på  den norske  samfunnsutviklingen  og velferdsstaten slik vi kjenner den – men vi er kommet til et veiskille og er på full fart inn i en ny tidsepoke hvor de menneskeskapte klimaproblemene og  fortsatt  «business as usual»  fører oss mot stupet. Vi må innføre nye verdier og mål på hva som gavner befolkningen og samfunnet. Vi kan ikke lenger bare tenke på oss selv og våre kortsiktige behov. Vi må tenke og handle på en helt annen måte og legge opp til en politikk som ivaretar fremtidige slekters muligheter for et godt liv. Hva skal vi med olje- og gass, nye motorveier og flyplasser, økning i Bruttonasjonalprodukt og pensjonsfond på børs når Planetens økosystem kollapser og vi alle har nok med å overleve. Flykte fra flom eller tørke og uholdbar global oppvarming, forurensa drikkevann og matmangel. En klode hvor irreversible naturkrefter har tatt overhånd og sivilisasjonens sammenbrudd står for tur.

Det er på høy tid å revurdere økning i Bruttonasjonalprodukt (BNP) som et fortsatt relevant mål på en nasjons velstandsutvikling. Økonomisk vekst er fremdeles en vanlig målestokk for samfunnsutvikling og velferd – men Planetens alvorlige helsetilstand og befolkningens levekår i mange deler av verden tilsier at vi må finne nye relevante kriterier og verdier som beskriver velferd og livskvalitet for befolkningen i et samfunn. Det er mulig at vi må tilbake til de mer basale behovene som tilgang på rent vann og luft, mat, husly, naturmangfold, ja, rett og slett et økosystem i balanse. Mange innser, og opplever allerede at fravær av forurensing og klimaproblemer vil være en mye viktigere faktor enn økonomisk vekst og økt forbruk for å beskrive en god samfunnsutvikling og kjennetegne en velferdsstat. Det som til nå har gitt oss ubegrenset økonomisk vekst, er ikke det samme som kan sikre oss en planet i økologisk balanse.  Snarere tvert imot. Det er på grunnlag av en slik erkjennelse at det nye velferdssamfunnet kan vokse frem.      

Regjeringen sier at de vil føre en ambisiøs klima- og miljøpolitikk som bygger på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Klimagasser skal reduseres og påpeker nødvendigheten av en forsterket omstilling til et moderne og bærekraftig lavutslipps-samfunn.

Det er rett og slett så mange store og visjonære ord som jeg gjerne skulle ha tiltro til. Men det vi opplever er bare sørgelig. Det er så altfor mange eksempler på at teori og handling ikke følges ad.

Verdens oljeforbruk skal ned, ikke opp, og da kan ikke Norge lete etter mer. Regjeringens storstilte satsing på olje og gass er uforståelig og umoralsk. Det er derfor godt å vite at det jobbes videre med klimasøksmålet mot den norske stat som skal opp i Lagmannsretten i november. Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon som partshjelpere har saksøkt staten på grunnlag av de nye oljelisensene delt ut i 23 konsesjonsrunde. Dette er allerede blitt et viktig virkemiddel i kampen mot oljeindustrien.  Tingretten la til grunn for frifinnelsen av den norske stat at Grunnlovens miljøparagraf (§ 112) ikke omfatter utslipp fra norsk olje- og gass i utlandet.  Dette innebærer en enorm ansvarsfraskrivelse og manglende solidaritet og virker uforståelig så lenge vi vet at et globalt samarbeid er en forutsetning om klimautfordringen skal løses. Vi vet også at fossil forurensing ikke forholder seg til landegrenser men beveger seg fritt med luftstrømmene og rammer oss alle.

Det viser seg at mange mennesker er bekymret for de store klimautfordringene vi står ovenfor – samtidig som de føler stor avmakt. Så lenge vi har ledere og politikere som ikke er i stand til å føre oss inn på den riktige veien… er det lett å la avmaktsfølelsen ta overhånd.

I det store og hele er det umulig å ha tiltro til en regjering som med den ene handa underskriver Parisavtalen for deretter ved hjemkomst å tildele nye olje- og gasslisenser i Nordområdene med den andre.

Men det er lys i sikte. Et ungdommelig opprør er i gang over hele verden. Det begynte med at en svensk jente på 15 år, Greta Thunberg - startet en skolestreik for klima. Stille og rolig satt hun utenfor Riksdagen i Stockholm og formidlet sitt budskap om å ta Planetens situasjon og fremtid på alvor. På kort tid er hun blitt kjent over hele verden og blitt et forbilde for tusener av barn og unge.   Hun omtales gjerne som den yngste og mest kraftfulle klimastemmen på den globale arena. Hun stoler ikke lenger på ledere og politikere og deres upålitelige løfter om å stoppe utslippene og ta de grep som må til for å berge Planeten slik at barn og unge kan få en levelig fremtid.   Isteden oppfordrer hun folk rundt om i verden til å innse at våre politiske ledere har sviktet oss. At vi står ovenfor en eksistensiell trussel, og ingen har tid til å fortsette langs denne meningsløse veien. Hun sier videre at folket må selv ta utfordringen. Og siden våre ledere oppfører seg som barn, må vi ta det ansvaret som de skulle tatt for lenge siden.

En bevegelse og et opprør er satt i gang og forplantet seg til mange land. Ungdommer er rasende, fortvila og bekymret for sin egen og kommende generasjoners fremtid, og vil kjempe for en levelig Planet. Vi i Besteforeldrenes klimaaksjon vil være med i denne konstruktive kampen for en levelig Klode og bistå så godt vi kan.

Hvis vi blir mange nok som krever og aktivt medvirker til klimahandling  NÅ -  så vil vi lykkes.

Artikkeltags