Kjell Inge Robstad har det ille nå. Det er hans egen skyld. Men ikke hans alene. For han er jo bare en del av den gode godtgjørelseskulturen som har lokket flere til postene. Jeg har kjent på de uheldige sidene ved det i Nordland fylkeskommune. Ingen har vel følt mer på mishaget som møter en når man inviterer til diskusjon om godtgjørelser til politikere, enn jeg. Jeg har vært kritisk og stilt spørsmål. Gjennom årene som gruppeleder har tatt dette opp, og har jeg blitt møtt med hersketeknikker og beskyldninger om sjalusi eller misunnelse. Jeg har mange ganger savnet en kritisk media, men de er jo noens partikamerater de og. Kjell Inge Robstad har virkelig fått synliggjort de urimelig gode ordningene som stortingspolitikerne har og hvordan svake sjeler mister både bakkekontakt, kritisk evne og utnytter systemene til beste for seg selv. Dette skulle det med all respekt vært ordnet opp i utenom en følelsesladet valgkamp og plassert som en politisk drittpakke. For han er da ikke alene, det er det verste.

Jeg husker raseriet da jeg på vegne av Nordland Venstre protesterte på at de frikjøpte politikerne skulle kompenseres for at kostgodtgjørelse skulle skattlegges ... Heldigvis kom media på saken – MEN er det ikke direkte usunt at politikerne er de som både foreslår og vedtar sine økonomiske kompensasjonsgodtgjørelser? Det er flere forhold Venstre i Nordland har satt spørsmålstegn ved – men ikke oppnådd annet en flertallstaushet. Likhet er bare et ord noen pynter seg med. Jeg håper at når valget er over at luften ikke er gått ut av denne ballongen, men at det gjøres vurderinger på prinsipiell basis over hele fjøla. Hvordan kan politikere holde fokus og forstå hvordan samfunnet rundt dem fungerer når de bevilger seg inn i en boble plassert i en annen sfære.