Gå til sidens hovedinnhold

Politikere er som folk flest, selv om det er de minst sjarmerende av oss

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hva hjelper det med skuddsikker vest, hvis skuddet kommer innenfra?», spurte Thorbjørn Jagland. Han vet hva han snakker om. I det bitre lederstriden i Arbeiderpartiet i 2002, da Jagland tapte for Jens Stoltenberg, ble det skutt med skarpt. Også fra partikamerater.

Arbeiderpartiet har aldri vært en dans på roser. Mer overraskende er det at folkevalgte som ikke er i direkte konflikt eller konkurranse med hverandre, ikke kan oppføre seg som folk. I en undersøkelse gjennomført i oktober/november 2019 meldte 16 prosent av stortingsrepresentantene at de hadde opplevd mobbing eller trakassering det siste året. Et betydelig antall av disse oppga at dette kom fra kolleger. På Stortinget. Undersøkelsen ble gjennomført to år etter at #metoo-bølgen, som rystet flere partier, rullet inn over Norge. To år etter at Stortinget vedtok mobbeloven, og ett år etter at loven som forbyr seksuell trakassering, ble vedtatt.

Så da må vi kunne spørre: Leser ikke folk på Stortinget lovene de selv vedtar; eller skjønner de ikke hva innholdet?

Foruten kolleger og overordnede tydet svarene på at sosiale medier er den andre hovedkilden til mobbing, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. Formodentlig befinner også stortingskolleger seg på sosiale medier.

At sosiale medier er hovedarena for utilbørlig sjikane av politikere, er vel kjent og godt dokumentert. Så kan vi alltids diskutere hva som kan klassifiseres som sjikane og mobbing, og hva som er en velplassert, perfid spydighet. Men grensetilfellene er uinteressante. Hovedsaken er at sosiale medier er én grunn til at mange kvier seg for å gå inn i politikken. Både på lokalt nivå og sentralt.

Da er det overraskende de som selv vedtar lover mot hatprat, uønsket seksuell oppmerksomhet og mobbing, selv befinner seg i den samme bokseringen. Det er selvsagt ikke sikkert at det er folkevalgte som står for sjikanen av andre på Stortinget. Den kan like gjerne komme fra noen i det store støtteapparatet stortingsgruppene har, eller fra noen av de fast ansatte på Løvebakken. Like uakseptabelt er det uansett, og like skuffende at ikke de som beveger seg rundt i landets viktigste og mest prominente bygning ikke vet å oppføre seg. De som har bestemt at folk kan straffes for å slenge med leppa, er altså ikke det spøtt bedre selv.

Nå tar Stortinget grep innenfor egne vegger. Stortingspresident Tone Trøen kaller det et demokratisk problem, hvilket det jo er. Trøen uttalte til NRK denne uka at det ikke skal være noen tvil om at Stortinget har nulltoleranse for mobbing og trakassering. Det skal utarbeides nye undersøkelser annethvert år. En ekstern varslingskanal er på plass, eller skal utredes, og endringer i den etiske veilederen skal være klar før nytt storting tiltrer i oktober.

På en måte er det forsonende at folk på Stortinget er som et gjennomsnitt av befolkningen, selv om det er den minst sjarmerende delen. På den annen side er det dypt bekymringsfullt at de fremste folkevalgte ikke går foran som gode eksempler, og at noen av dem faktisk utgjør en fare for demokratiet.

Så hva hjelper det med rustning mot angrep på demokratiet utenfra, når angrepet faktisk kommer innenfra.

Kommentarer til denne saken