Gå til sidens hovedinnhold

Petter Dass på norsk sokkel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

På Alstahaug har vi fått verdens fineste Petter Dass museum. Tegnet av Snøhetta og lagt inn i terrenget på en genial måte. Og like ved står herr Petter og skuer ut over sitt elskede Helgeland. Har du ikke besøkt museet? Dra dit. Da vil du også se at dikterpresten egentlig er tatt vel vare på. I alle fall presten. Jeg ønsker meg enda større fokus på dikteren og diktningen.

Er det så riktig og fornuftig pengebruk å sjøsette eller skjærsette han på norsk sokkel i storformat? Midt i Helgelands-leia? Kanskje det.

Alt som kan gjøre flere folk oppmerksom på dette helt spesielle dikteruniverset, synes jo jeg er positivt. Og at skaperen av det i tillegg er en av vårres kara, er jo helt makeløst.

Så i den grad et slikt prosjekt kan få flere til å lese Petter Dass er det flott. Og at et stort kunstprosjekt vekker debatt er akkurat som det skal være. Men kulturkronene er dyrebare, og det finnes mange kulturprosjekt som trenger penger, så jeg klarer ikke å mene veldig sterkt om dette, selv om jeg synes det er en morsom idé. En veldig morsom idé!

Hm ... ikke så lett, dette.

Hvem var egentlig Petter Dass? Noen har bestemte meninger om det, og noen av dem igjen levner mannen lite ære. Dem om det.

Man kan jo granske seg aldeles fordervet i gamle kilder uten å bli særlig klokere virker det som.

Tida går og mye forblir usikkert rundt dikterprestens liv og levnet.

Det vi derimot vet med sikkerhet, er det han etterlot oss i sine verk. Og der kan man gå inn, lese og bli klok og glad.

Og vi vet når han levde. Fra 1647 til 1707. Det er veldig lenge siden. Ca 350 år, folkens.

Nesten ikke til å forstå. Burde han få hvile i fred? Langt ifra. Eller jo, kanskje han, men ikke diktningen hans.

Har du ikke lest Petter Dass? Prøv. Du plages litt med å skjønne alle ordene, men du imponeres mye mer over bildebruk, et sinnssykt spenstig språk, og en livsbejaende kraft vi knapt har maken til i norsk litteratur. Fryd deg med små jevnlige doser av f.eks. Nordlands trompet. Lær masse nytt om historien vår, matkulturen, flora og fauna, arbeidsliv, verktøy og redskaper, vær og vind. Her finner du også de første skrevne verselinjer på kav Helgelandsdialekt! i et herlig rettsoppgjør mellom to arge naboer. Alt presentert i spenstige vers. Diktning av europeisk mesterklasse. Lykke til.

Herr Petter var selvsagt et barn av sin tid, slik vi alle er. Han trodde f. eks. på sjøormen, selv om han aldri hadde hatt den ære å møte han personlig, som han skriver.

Men han ble den dikteren han ble i enda større grad på tross av sin nordlandske samtid.

På tross av at han i sine siste år representerte øvrigheten i et fasttømret, beinhardt hierarki.

På tross av at han, som aller fleste lærde på den tiden, trodde at både kvinner og menn kunne hengi seg til hekseri og djeveldyrkelse, og burde straffes for dette.

Og på tross av at han mente samene for med gann og hedenskap.

På tross av alt dette klarte han å nå fram til den vanlige mann og kvinne gjennom sin diktning, og å få allmuen til å elske og ta til seg det han skrev.

Gjennom århundrene helt fram til vår tid.

Og ikke fordi hans diktning ble påtvunget folk, skjønt det skjedde sikkert det også, i religionens navn. Men i hovedsak ble disse sangene spredt av folk flest, av allmuen, lært utenat og sunget over hele Norden. Og dette kan ingen forskning ta fra ham.

Hvordan kan vi vite det?

Jo, fordi det finnes en hel masse forskjellige melodier laget lokalt, av ukjente komponister, til herr Petters tekster. Inspirerte, nydelige folketoner. Fra en dal her og fra en avkrok der. Til «Herre Gud ditt dyre navn og ære», f eks, har man funnet nærmere 50 forskjellige melodier, til «Om Jephtah Løfte» nærmere 80. Dette ble hits, klassikere og folkeeie av hittil uhørt omfang. 80 melodier til én tekst. Snakker om coverlåt.

«Jephtah» er også den første bibelkritiske teksten vi kjenner fra norsk litteratur. Petter Dass sier rett ut at, istedenfor å ofre sin datter til Gud som Jephtah hadde lovet, så

"-var det uret
Langt bedre var det
At løftet i sønder var revet».

Ganske så progressivt av en prelat på 16-hundretallet.

Og dette er lange sanger, vers på vers på vers som folk har lært seg og brukt uten å kunne lese noe videre, så vi snakker i stor grad om en muntlig overleverings-tradisjon av en helt spesiell karakter. Gjennom 350 år. Og det hjalp selvfølgelig på innlæringen at tekstene er stringente, formsikre og at rimene smeller i veggene. Skal det være ti stavelser i første linje så er det ti, ikke ni, ikke elleve stavelser i første linje, om så i 40 vers og gjerne vel så det.

Og hans tekster blir tonesatt den dag i dag, og sunget. I kirker og i konsertsaler, i platestudio og på tv. Nå!

Og lærde professorer og historikere diskuterer dikterpresten på Alstahaug i avisa så det er en fryd. Stadig i vinden. Stadig engasjerende. Still crazy after all these years. Hurra!

For Petter Dass viser oss Nordland og nordlendingen, med kjærlighet, med frodig humor og med en jordnærhet helt ulik sine norske samtidige. Og som vi i vår egen nordlandskhet ikke ville vært foruten for alt i verden. Og det er vel naturlig at det er litteraturprofessoren som står mot historikerne hva angår begeistring i denne debatten. For herr Petter er rett og slett en av Norges aller største diktere, uaktet hva som måtte framkomme av grums ved fortsatt nærgående studier av hans lever og nyrer. Og i den forbindelse: Takk til Ronny Spaans for finfin artikkel på an-nett i dag. Flott!

La gjerne debatten fortsette, la oss holde dikteren levende i 350 år til.

Og så får så Blix Hagen og Berg-Hansen ha meg unnskyldt.

Som Bodø/Glimt-supporter gjør jeg som jeg pleier, jeg heier på Knutsen.

Kommentarer til denne saken