Gå til sidens hovedinnhold

Påskekrøniken - sett gjennom en annen brille

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Påske - kristendommens mest markerte feiring; ikke med julens fråtsing, men "festlig" nok for mange. Og dog - ved en gallup svarte en ung pike på spm om hva hun visste om påsken, dette: "Ja, tro om det ikke var noe med at Jesus velsignet noen kyllinger ... eller var det harer ... eller?" En annen svarte på samme spm med: "Det er ett eller annet med at han Jesus rei inn på et esel eller noe sånt!" Kirken, derimot, og de fleste troende sjeler vil vel smile av dette, men hva er egentlig den kristne erkjennelseslære om det som skal ha skjedd for nesten to tusen år tilbake i Palestina, og som - ifølge Kirkens ideologi - skal ha en "ekstrem" betydning for menneskeheten? Påskens forhistorie er ganske annerledes enn hva de fleste tror; den har en lang tradisjon, og er ikke noen kristen oppfinnelse- Den skriver seg fra sinaistammenes vårjevndøgnfest (pesach: "Det passerte"), lenge før Israels første okkupasjon av landet som de innvandrede semitter kalte Kanaan, og som var integrert i fertilitetskulten. Med tiden gikk feiringen over i en nasjonalreligiøs fest til ære for Jahve, og de gamle kulturers guder, som Anat, Ashera, Astarte, Baal, El, Mot og Resjef, måtte vike for Jahve. Ikke desto mindre viser visse skrifter at i mangt ble også den "gamle" gudetroen assimilert (synkretisme). Kultusen skulle også tjene som vern mot demonene, og en av ritene bestod i å stenke offerblod på dørstolpene - riter som alle var inspirert av de kanaaneisk/fønikiske religionene. Og på samme vis som det jomfrufødte barnet i de nytestamentlige skrifter har sitt paradigma i myten om jomfruen Kore som fødte guden Aion, er påsken fundert på oldtidens fruktbarhetskultur, med guder og jomfrufødsler-

I snart 2000 år har innretningene korset og krusifikset (korset med Kristus på) vært kristenhetens symbol. Korset henger i og på og utenfor kirkene, på gravstøtter, malt og skåret i dører, redskaper og barnevugger, henger på brystet til munker og nonner, prester og konfirmanter, gatepiker og mafiabosser - modeller av dette romerske tortur- og drapsinstrument - som amulett og smykke. Og gjennom seklene er det blitt produsert og solgt så mange fliser og miniatyrer, påstått spikket ut av Jesu kors, at de kunne fylle et stort skip.

Om mannen Jesus vet man imidlertid lite; det meste som er skrevet om ham av "evangelistene" (som ingen vet hvem er, for det er Kirken som har signert skriftene!), stemmer neppe med virkeligheten. Men tradisjonen sier at han ble født av en jomfru (som antagelig var 12 år ved unnfangelsen av barnet), og ifølge et apokryfisk skrift var Maria selv født av en jomfru ved navn Anna. Som voksen vandret Marias sønn omkring og holdt taler for alle som ville høre på ham; han refset enhver som "syndet" mot loven, og spesielt prestene som han mente hyklet, og i likhet med en viss døper Johannes, forkynte han at "endetiden" var nær, og at enhver som ikke omvendte seg, ville gå fortapt. Men det var ikke dette budskapet folket forventet; man ville se den Messias som var profetert; ikke en refser, uaktet denne mannen utførte mirakler. Det var det mange andre som også drev med i tidens Palestina! Men Jesus hadde ingen tanke om å være en høvding hvis oppgave var å befri folket fra romernes åk. Han preket heller ingen egen, ny lov, men talte en allerede eksisterende lære, som kun var for jøder. En lære som var så nært knyttet til det jødiske folks tradisjoner, at enhver forskyvning betød en forfalskning av det opprinnelige (Jfr Dødehavsrullene). Hvor kommer så det kristne evangelium fra? Svaret oppdager man ved å ta for seg historien, og lese den gjennom briller som ikke er Kirkens: Det som Jesus aldri hadde gjort, gjorde den nyomvendte teltmakeren Paulus, idet han utvidet Messias-oppgaven til også å gjelde ikke-jødene. Han opphevet Moseloven og introduserte en formidler. Om noen påminner om at allerede Johannes peker på Jesus som denne "mellommann", skal det straks nevnes at den teorien hadde skribenten fra Paulus, for Pauli brever er eldre enn "evangeliene". Kirken har også valgt seg selv som "formidler", nemlig ved å kalle seg "Kristi Sønns Vikar (Vicarius Filii Dei)".

Læren om Jesu oppstandelse er en påstand om et eklatant brudd på prinsippene for organisk liv. Tekstene som beskriver de videre hendelser efter den påståtte oppstandelse er diffuse; beheftet med flere selvmotsigelser. Og hva mer er å si om påsken? I en annen sammenheng, men med samme logikk, synes det relevant å sitere Sherlock Holmes: "Når man eliminerer det umulige, må det resterende være sant!" Om granskningen vedr. den kristne messiasfigur, skriver teologen Albert Schweitzer: "Jesu-liv-forskningen har hatt en merkelig skjebne! Den drog ut for å finne den historiske Jesus og mente å kunne sette ham inn i vår egen tid ... slik han var. Den løste lenkene som i sekler holdt ham fengslet i Kirkens lære ... og den så det historiske menneske Jesus komme mot seg. Men han ble ikke stående, men gikk forbi vår tid og vendte tilbake til sin egen! - Den Jesus fra Nazareth som opptrådte som Messias, forkynte gudsrikets moral, grunnla himmelriket på Jorden og døde for dermed å fullbyrde sitt verk, har aldri eksistert! Han er en skikkelse som ble tegnet av rasjonalismen, levendegjort av liberalismen og ikledd en historisk drakt av den moderne teologi!" Dr. Schweitzer benekter ikke Jesu historiske eksistens, men den rolle som Kirken via Paulus har gitt ham. Kirken valgte Pauli forkynnelse, og keiser Konstantin den store gav kristendommen mandat til å bli en mektig politisk institusjon, og dessuten var han drevet av troen på at ved å akseptere den nye sektens lære, ville han bli tilgodesett av den nye guden.

Jødene aksepterer ikke kristendommens lære om Jesus som "verdens frelser"; de venter fortsatt på "sin" Messias, og ikke bare de ultraortodokse jøder retter en skarp kritikk mot dagens okkupasjon av Kanaans/Palestinas arabiskbosatte områder, for efter den jødiske tro skal Messias være kommet tilbake før hele "det lovede land" tas i eie totalt. Fremdeles er det noen som venter på ham, og ikke bare jødene.

Kommentarer til denne saken