Jeg må erkjenne at jeg ble skikkelig oppglødd da jeg leste det sensasjonelle oppslaget om Aps Thor Arne Angelsen sjølstendige opptreden i bystyresalen, i forrige uke. Han står rakrygget frem med sitt eget velbegrunnete forslag, om å redusere administrasjonens vesentlige kutt i bevilgningen i helse- og sosialbudsjettet. Angelsen gir med dette uttrykk for folkets røst i saken, og alle de hjelpetrengende og eldre som lever med et marginalt og utilstrekkelig tjenestetilbud. Er det ikke slike politikere som begrunner at befolkningen stadig vil gå til valgurnene og avgi sin stemme – sannelig var det ikke en som virket oppriktig og som innga tillit. Vi stemmer på hans parti.

Dessverre er dette langt fra politikkens virkelige vesen, for snart ender de valgte, opp i lukkede rom, og blir fanget inn av ”tidens tann”. Her er det ikke mye rom for sjølstendig og overveid tenkning, i tråd med de gode og markedsførte valgløfter. Nei, nå er det mye mer snakk om strategitenkning, taktikkeri og en felles stemme. Flertallstyranniet (dessverre også det vi kaller for demokrati) vinner over den sjølstendige tanke, og binder opp mandatene til et felles forslag, innspill eller vedtak. Dette blir ikke særlig musikalsk - assosierer med resultatet av godt korarbeid – som et annet type gruppearbeid (som også kan være svært demokratisk); Her står man frem med en overbevisende klang og fremtreden basert på det beste fra hver enkelt sanger, og med minst 4 adskilte stemmegrupper som representerer individualitet og spennvidden mellom de ulike tonefrekvenser.

Men i partipolitikken er det rom for å bruke de mest nedrige tiltak og utspekulert manipulasjon, for å fremme ensretting og med dette, sitt politiske budskap.

Dette er tydeligvis også gjort bruk av i den aktuelle saken; og bekreftes av den overdøvende taushet fra de sentrale politikere i Ap og Sp. Det er bra at vi påminnes av media, Stein Sneve, partiet Rødt m.fl., at dette er politikkens vesen, og har vært det siden partiene ble dannet, og ikke bare i etterkrigstiden med Håkon Lie og Ap.

Rødt burde ikke stå alene og fremme denne saken, og med krav om beklagelse fra Anne M. Haugen (Ap) og Ingrid Lien (Sp). Dersom Bodøs valgte politikere hadde erkjent og forstått essensen i saken, og hvor skadelig det egentlig er for hele partisystemet, så hadde de stilt seg opp sammen med Rødt; og både krevet beklagelse i den gitte saken, men primært vært villig til å sette seg ned og studere det jeg kaller politikkens vesen – og hvorvidt det er verdt å opprettholde i sin nuværende form.

Hvis ikke slike saker kan være grunnlag for ny læring og endring, la oss ikke bli overrasket over at det stadig vil dukke opp nye keisere uten klær; nye utnyttelser av bidrags og støtteordninger for de privilegerte, samt nye løgner og brudd mellom valgløfter og realpolitikk. Og mens tiden går, vokser byråkratiet mer og mer, og avstanden mellom politikere og folk flest blir større og større. Undersøkelser viser f. eks. at mens befolkningen ønsker fredelige løsninger mellom folkegrupper og stater, forbud mot atomvåpen, få til nedrustning mv, så er slike vesentlige saker omtrent ikke på dagsorden blant stortingspolitikere, og langt fra noe man investerer tid i for å debattere.

Her er det mye å gripe fatt i, men stol bare ikke på at politikerne og de store organisasjonene skal ordne opp for oss.