Dette gjelder i hvert fall om du bor i Norge. Eller; slik var det en gang.

Etter to år med pandemi, krig i Europa, galopperende inflasjon og fallende samfunnstillit er det helt på sin plass å spørre om vi noen gang får normaliteten tilbake.

Svaret på det er ja. Det har vel bare vært å se ut av vinduet denne sommeren for å skjønne det; været har vært akkurat like ille som det var de mange somrene opp gjennom årene da vi har lurt på vitsen ved å bo her nord.

Samtidig som det samme været har vist oss at normaliteten som venter oss kan bli en ny normalitet, ikke minst klimamessig.

En viktig del av normaliteten for mange av oss ligger i å nyte kunst og kultur, å dyrke fellesskapet rundt de opplevelsene som løfter oss ut av hverdagen.

For det ordinære henter mye av sin styrke fra det ekstraordinære; følelsen av normalitet vokser når vi innimellom får oppleve det unormale.

Det så vi ikke minst under pandemien. For under den var faktisk det mest "normale" av alt vi gjør fremdeles tillat for fleste: være med familien, spise frokost, dusje, gå på jobb og ta en middagslur.

Det var kontrastene til dette vi var frarøvet; venner, uteliv, dating, festivaler. Og dermed kom normaliteten til å føles som alt annet enn normal.

Slik sett skal jeg ta et dypdykk i den unormale normaliteten denne helga, for jeg skal på festival; den første Parkenfestivalen siden 2019.

Det føles godt bare å skrive den setningen. God musikk, grønt gress, øl i plastglass, gode venner, fleipete prat, tett felleskap.

Forbuden frukt smaker som kjent aller best, og inn til nylig var alt dette forbudt.

Det er tre år siden sist, tre år der det unormale er blitt normalt på en annen arena også.

Den helga Parken 2019 gikk av stabelen spilte Bodø/Glimt uavgjort borte mot Sarpsborg, og Molde gikk forbi dem på tabellen.

Når de denne helga møter Ham/Kam på Aspmyra er det etter to seriegull og kvartfinale i europacupen.

Egentlig har jeg tjuvstartet mitt dypdykk. Den magiske Roots-festivalen i Brønnøysund. Loaded i Oslo.

Sittende i grønt gress for å høre Cassandra Jenkins´ magiske toner. Tett i tett ved scenekanten for The National. CC Cowboys i duskregn på Sør Helgeland; "Norwegian Rock and Roll Royalty" som jeg skrev på Facebook i et anfall av begeistring.

Men det er noe eget med Parken. Det er noe eget med kortreiste opplevelser, selv der ingrediensene er samlet inn fra en hel verden.

Jeg har vært i Parken hvert eneste år, minus ett, siden starten i 2006. Den gang hel-lokale Manna dro det hele i gang, og Turboneger avsluttet med en på alle måter glitrende lofotværing i front.

Siden den gang er Parkenfestivalen blitt både mye større og mye mer internasjonal. Som Glimt.

Men den er fremdeles lokal; et møtested for bodøværinger og saltværinger fra hele landet. Et sted for fest og flørt, men også et sted for den gode musikken og de sterke konsertopplevelsene.

Årets festival går i skyggen av en krig, i en tid der krisene står i like tett i kø som sommerlavtrykkene utenfor Salten.

Men alt det vil være glemt når Halvdan Sivertsen og Sarah Klang drar i gang årets musikalske eventyr. For da vil alt igjen være normalt, i hver fall for noen stakkete helgetimer.

For selv om vi vet at "høsten finns og hverdagslive venta" - antakelig mer anstrengt og utrygg enn på mange, mange år - så blir begge deler litt lettere å takle når vi har fått fylt opp batteriene våre med en lang helgs musikalske fellesskap.

Og fått bekreftet at vi fremdeles vet hva normalitet er, selv i sin mest unormale form. Og hvordan vi skal nyte den...