Humør og kameratskap preger 1-2-6-øvingene før morgendagens møte med Parken-publikum.

- Vi håper på et bredt sammensatt publikum. Låtene er fortsatt gode, og bandet skal funke topp, når vi går på scenen sier en opplagt Asa Krogtoft.

- Ja, hvis vi begynner og slutter på likt, fleiper bassist Oddvar og trommis Roger.

Prinsippfast

De kjappe bemerkningene sitter løst på øvelsen i de gamle lokalene til karosserifabrikken på Stormyra, men karene har sine prinsipper.

- Det er aldri aktuelt å spille uten originalbesetning, slår de fast. 1-2-6 bygger nemlig på langvarig kameratskap, og allerede i 60-årene var de fire godt organisert på alt fra økonomi til holdninger.

– Vi var seriøse. Prinsippet var null alkohol før en konsert. Det var teamarbeid før næringslivet oppdaget det, sier Gunvar og Oddvar.

– Vi tok også vare på hverandre. Det ble ingen hippieutskeielser med disse guttene på laget, minnes Asa.

Dystre tekster

– Tekstene dine har både dystre og surrealistiske trekk, og noen reflekterer samtidas antikrigstanker. Hva ligger bak grav-bildene i «Kvinne i Sort»?

– Den gjenspeiler fortvilelsen etter at bodøguttene Ivar Seppola og Øyvind Kaalhus omkom på Saltfjellet i påska 1967. Vi kjente dem.

Minner om sprø episoder fra turneen i 1967 står i kø når karene møtes. Turen gjennom vinter-Finnmark i en Chevrolet 58-modell var tøff, og det er helst i ettertid at historiene om spyvåte båtreiser fortelles med et smil.

– I Karasjok nektet rektor på folkehøyskolen elevene å høre oss. Fordi vi spilte djevelens musikk. Noen krøp ut av vinduene og kom likevel, ler de fire.

På 60-tallet var langhårede popkarer en provokasjon, og i 1966 ble 1-2-6 angrepet på Fauske.

"??. stedets gutter følte seg mektig irritert over popgruppas gjøren og laden", skrev Dagbladet.

Fordi dere stakk av med damene deres?

– Nei, det var på denne tida vi traff konene våre. Vi er ennå gift med dem, sier Oddvar.