I en krigssituasjon stimuleres kreativiteten kraftig og nye konsepter og tankesett utvikles fortløpende, gjerne i forbindelse med en eller annen teknologisk nyvinning. Samme utvikling finner sted i det sivile samfunn, men tidspresset er ikke like prekært. Eksempelvis gjorde øks med skafthull det betydelig mer effektivt å rydde skog. Dette førte igjen, ikke alene, til at vi forlot sankersamfunnet til fordel for jordbrukssamfunnet.

Da England og Frankrike lanserte stridsvogner under 1. verdenskrig, ble det ingen umiddelbar suksess. I mellomkrigstiden tok Tysland over og forbedret teknologien, samt konseptet, og nå fremsto stridsvognen som slagmarkens dronning. Det gjør de også i dag forutsatt at kampene finner sted i egnet terreng. Det har vi ikke i Norge. Et nytt stridsmiddel har gjort sin entré, droner i mange varianter, og dette bør få konsekvenser for fremtidige investeringer. Effektiviteten har vi fått demonstrert i Karabakh og i Ukraina. Og tenke strategisk innebærer også å se hva som skjer omgivelsene og handle adekvat. Gode strateger er det imidlertid ikke mange av.

Nå har vi muligheten til å styrke vår stridsevne til en betydelig lavere pris. Forsvarssjefen har foreslått å sløyfe innkjøp av nye stridsvogner til fordel for andre investeringer. Det politiske systemet har ikke bifalt dette, bl.a. med begrunnelsen "det finnes mange stridsvognvennlige partier på Stortinget". Det nærmer seg verdensrekorden i udugelighet fra 1940. Skulle vi på nytt bli prøvet, ville min største bekymring være hvorvidt vi har det kompetente lederskapet eller ikke.