Vår statsminister og hennes regjering har på en utmerket måte ledet oss gjennom pandemien så langt, og dette får hun anerkjennelse for av den øvrige verden. Personlig kunne jeg tenke meg at hun hadde vært hardere i klypa, men her er dette for en småting å nevne.

I et teoretisk ledelses perspektiv kunne situasjonsbestemt ledelse (Hershey og Blanchard) være godt egnet. Teorien tar utgangspunkt i den aktuelle situasjon og forutsetningene hos de som skal ledes. Regjeringen har truffet godt i sitt valg av ledelsesform.

Suksess i posisjon er neppe et gode for opposisjon. Når man ikke finner motargumenter med et rimelig innhold av sannhet, blir det å gjenta et argument og håpe at det blir en sannhet. Slik ble et politisk umodent tysk folk forført i mellomkrigstiden.

Vi står foran et stortingsvalg og det er gjerne slik at de som lover og lyver mest, de vinner, men ikke Norge. De har heller ikke løsninger på hvordan alt skal finansieres, og da blir spørsmålet om vi som folk er for naive? Skal vi ved valget la løgn være avgjørende eller de som har utvist godt lederskap i en særdeles vanskelig situasjon?

Dette innlegget er ikke ment å fokusere på politikk, men på hvordan partier fungerer i praksis.