Nord-Norge kan spille en nøkkelrolle i det grønne skiftet. Det var et av hovedbudskapene da statsminister Jonas Gahr Støre presenterte regjeringens nye Nordområdepolitikk i Tromsø før helga.

"Med svake overføringsledninger mellom nord og sør, må kraften brukes opp her. Det gir fantastiske vilkår for grønn kraftkrevende industri", sa statsministeren og lovte Nord-Norge en lysende framtid.

Nå kan den framtida henge i en tynn tråd.

For Statkraft har helt andre planer. De ønsker å trappe opp utbyggingen av kraftnettet mellom Nord-Norge og Sør-Norge slik at nordnorsk kraft kan brukes til å gjøre krafta i sør billigere.

Ifølge Statnett produserer Nord-Norge 28 terrawatt (TW) kraft i året, men bruker kun 20 TW av dette i landsdelen.

Når det er kraft i den nordlige delen av landet, er det rasjonelt å legge til rette for å flytte overskuddskraften dit den trengs, sier Statnetts direktør for kraftsystem og marked, Gunnar G. Løvås til VG.

"Dit den trengs" vil i klartekst si Sør-Norge. Statnett ser altså ikke for seg at Nord-Norge vil trenge noe mer kraft i årene framover.

Men det er jo nettopp denne krafta Jonas Gahr Støre vil bruke til å skape en ny giv i nord.

Det er en giv som ifølge ham - og regjeringens nordområdepolitikk - er i hele landets interesse. Det er i nord Norge møter Russland, slo Støre fast.

Derfor må det skapes et sterkt Nord-Norge med nye arbeidsplasser og stabil bosetting. Det handler om sikkerhetspolitikk og sentrale nasjonale interesser

Får Statnett gjennomslag for sine planer om å sende krafta sørover blir disse ordene og Støres løfter fra Tromsø lite mer enn harskt politisk flesk.

For da forsvinner ikke bare muligheten for å gi lokal industri denne krafta til det grønne skiftet, de 20 TW vi da muligens får beholde vil bli mye dyrere.

Mens industrien sørpå, som konkurrerer om de samme grønne arbeidsplassene får billigere strøm.

Statnett synes å legge til grunn for sin økte satsing på overføringslinjer sørover at Nord-Norges behov for kraft ikke vil øke framover.

Det er ikke bare stikk i strid med statsministerens visjoner, men også med lett observerbare fakta.

Aker vil satse for 50 milliarder kroner i Narvik. Lignende - om enn mindre ambisiøse - planer finnes i Berlevåg, Finnsnes, Mo i Rana, Mosjøen, Glomfjord og mange andre steder.

Tilgang til billig, fornybar energi er en hovednøkkel alles steder.

La oss ta Glomfjord som eksempel. Her finnes konkrete planer om hydrogenproduksjon og allerede etablerte Norwegian Crystal har planer om en 20-dobling av dagens produksjon av solceller.

Det kan gi Glomfjord 200 nye arbeidsplasser. Men forutsetningen er at stedet sikres tilgang til mer kraft enn i dag.

Vi snakker om ei varslet strømkrise, ja den er vel her allerede. Nylig sa Meløy kommune nei til å gi tilgang på arealer for prosessering av kryptovaluta i kommunene. Årsaken er frykten for kraftmangel.

Nå kan man si mye om kryptovaluta og dens evne til å generere nye arbeidsplasser, men det er et åpenbart faresignal når en nordnorsk kommune allerede nå må si nei til nyetableringer på grunn av kraftmangel.

Nord-Norge har historisk sett fungert som en råvarebase for resten av landet, helt tilbake til den tiden da inntektene fra tørrfiskeksporten havnet i Bergen og Trondheim.

Det skapte en tilnærmet kolonial avhengighet der lokale væreiere og embedsmenn fikk ta del i verdiskapingen mot at de sørget for å holde kontroll med allmuen.

Industriutbyggingen etter krigen var et forsøk på å reversere dette, i stor grad basert på tilgangen til billig og stabil kraft.

De siste tiårene har vi derimot sett framveksten av nye, koloniale avhengighetsforhold igjen. Ikke minst innen fiskeriene, der stadig mer av kontrollen over ressursene er havnet hos rike aktører på Vestlandet.

Nå kan det samme skje med krafta. Konsekvensene vil være ødeleggende for den grønne satsing statsministeren selv har utpekt som Nord-Norges framtid.

Så langt har flertallet av nordnorske politikere vært forbausende tause om denne saken. Tiden er overmoden for at de griper fatt i den.

Et sted å starte kan være å spørre Jonas Gahr Støre hva han har tenkt å gjøre for å hindre at hans fagre løfter fra Tromsø blir nok en porsjon glinsende valgflesk.

Flesk er riktignok mettende mat, men ikke spesielt grønn mat. Og lite å bygge en landsdels framtid på.

Krafta derimot; den er både grønn og framtidsbyggende. Så framt vi faktisk får lov til å bruke den det her nord der den skapes.