Professor emeritus Olav Hjeljord og professor Leif Egil Loe, NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet gjør et forsøk på å forklare nedgangen i rypebestanden. Det er nesten som man ikke kan tro det man leser. Det første som slår en er den diametralt motsatte konklusjonen disse professorene trekker ift.den WWF har kommet fram til angående sammenhengen mellom jakt og den brutale nedgangen i artsmangfold.

Når man skal presentere forskningsresultater vil ofte reliabilitet være relatert til egeninteresser ift. konklusjoner og anbefalinger. Så også de forskningsresultater som Hjeljord og Moe har kommet fram til. Begge forskerne er rypejegere, og har således egeninteresser i saken. Forskningsresultatene framstår dermed mer som partsinnlegg i debatten om jaktens nødvendighet enn som et bidrag til seriøs, verdifri og uhildet forskning. Avsløringen ligger ifølgende utsagn: «Selv om den nåværende bestanden av rype bare er en brøkdel av hva den var i tidligere tider, så anbefaler forskerne fortsatt lett jakt på bestanden». Når dette så forsvares med en begrunnelse for å overvåke bestandene av ryper og annet småvilt, da må man spørre hvordan innrapporterte bestandstall kan tas på alvor. Har jegere en spesiell kompetanse ift. registrering av ryper og annet småvilt? Kan man se på jegerne som en uhildet gruppe i så måte? Og vil de innrapporterte tallene så representere den virkelige sannheten? Hvordan vet man at alle ryper er rapportert, eller at mange ryper ikke er rapportert flere ganger? Alle skjønner at tall framkommet på en slik måte ikke har tilstrekkelig validitet til å kunne brukes til noe som helst annet enn en beskrivelse av rypejegernes subjektive observasjonsevne av situasjonen.

Beskrivelsen av at rypebestanden har gått tilbake er det i og for seg ikke mye å utsette på, og den er det også bred enighet om i forskermiljøene, men årsakene som beskrives er det verdt å diskutere. Hypotesen som framsettes er at færre smågnagere har ført til at rovdyrene har endret dietten fra mus til fugl, og at dette skal være hovedårsaken til rypebestandens tilbakegang.

Naturens dynamikk og egne reguleringsmekanismer forårsaker tids- og stedskontinuerlige variasjoner i alle bestander av ville dyr og fugler. Dette skyldes økosystemenes dynamiske forhold som varierende næringstilgang, ungekullstørrelser, predasjonspress, klimatiske forhold o.a. At rev, mårdyr og kråkefugler forsyner seg av bakkehekkende fugler og egg er ikke noe nytt, og Heljejord og Moe har ikke framlagt noen dokumentasjon på kostholdsendring over tid blant disse dyrene. Dette er noe som forskerne selv innrømmer bygger på tro og ikke viten. Seriøse forskere skjønner hvor tynn hypotesen da blir. Tro har naturlig nok liten plass innenfor naturvitenskapelige forskningsdisipliner.

Den neste avsløringen er desto mer oppsiktsvekkende. Den nærmest avskriver klimaendringenes årsak til nedgangen i bestander av bl.a. ryper. Det ville jo være oppsiktsvekkende om en art skulle slippe unna de dokumenterte klimaendringene som alle andre dyr og resten av naturen er rammet av.

Det som virkelig gjør holdningen og oppfordringen til jakt bekymringsfull og forunderlig finner man imidlertid ved å lese i WWFs nylig framlagte rapport, der jakt beskrives som den nest største årsaken til nedgangen i antall ville dyrearter og det naturlige artsmangfoldet. Man løser ikke ei naturkrise med å drepe flere av naturens arter slik Olav Hjeljord og Leif Egil Loe tar til ordet for. Her er det tydeligvis en del seriøs forskning om bør leses av begge to. Jeg foreslår at professorene erstatter børsa med seriøse forskningsartikler, og ei bok eller to.