"Det finnes tiår der ingen ting skjer, og så finnes det uker der tiår skjer".

Sitatet tillegges gjerne den russiske revolusjonslederen Lenin, en historisk figur som Vladimir Putin har et svært anstrengt forhold til.

Uansett er dette ord som passer svært godt på den første uken etter Putins invasjon av Ukraina, ikke minst når det gjelder Tysklands forhold til Russland

Dette forholdet har alltid vært spesielt. Kontakten var så tett gjennom hundrevis av år at det russiske ordet for "tysker" ble det samme som for "utlending" - nemets.

Dette ordet betyr egentlig "stum", altså en som ikke snakker russisk, og av dem var det åpenbart flest tyskere i gamle dagers Russland.

Også i moderne tid har de to landenes skjebner vært tett forbundet.

Intet land led mer under nazistenes angrepskrig enn Sovjetunionen, med godt over 20 millioner døde.

Tysklands dårlige samvittighet over andre verdenskrig, og forsøk på å gjøre opp for sine synder, kom derfor i stor grad til å handle om forholdet til Sovjetunionen og deretter Russland.

I forlengelsen av dette ligger både Tysklands avspenningspolitikk (Ostpolitik) fra Willy Brandt og framover, og Angela Merkels tette bånd til Russland og Putin.

De to snakket begge både russisk og tysk og hadde vokst opp i østblokken. Det skapt en tett, nærmest intim forbindelse mellom dem, og Tyskland var lenge en bremsekloss i EUs arbeid med å distansere seg fra Putin.

I dette lå det også en stor grad av tysk egeninteresse. Landets energiforsyning var i stor grad as av russisk gass, og Russland ble tidlig et viktig marked for russiske varer.

For eksempel ble det på 1990-tallet solgt flere luksusbiler fra Mercedes i Moskva alene enn i Tyskland.

Denne tette koblingen har lenge vært kritisert, både i andre EU-land og innad i Tyskland.

De såkalte "Putinversteher" - Putinforståere - har blitt stadig sterkere angrepet, ikke minst tidligere kansler Gerhard Schroeder som sitter i styret for flere russiske energigiganter, og var en ivrig pådriver for gassledningen Nord Stream 2.

Alt dette ble snudd på hodet i løpet av den første invasjonsuka.

Ikke bare Merkels og Brandts østpolitikk, men de kanskje mest grunnleggende delene av tysk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig.

Nord Stream 2 ble stoppet, Tysklands selvpålagte forbud mot å forsyne krigende parter med våpen ble opphevet, forsvarsbudsjettet ble kraftig økt og man vedtok å bygge to nye mottaksanlegg for flytende naturgass fra andre land enn Russland.

Endringene i forsvarspolitikken er intet mindre enn en revolusjon, og ville vært utenkelig før Ukraina. Det samme ville forsøkene på å gjøre Tyskland uavhengig av russisk gass vært.

Mer skjedde bokstavelig talt på den uken enn på de sju tiårene før, og Tyskland gikk fra å være Russlands fremste venn i Europa til å bli ledende i sanksjonene mot landet.

Da Nato ble opprettet i 1948 ble det hevdet at formålet var å "holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede".

Mange europeere vil nok derfor føle en viss nervøsitet over tanken på at Tyskland igjen kan bli en militær gigant, og ikke bare en økonomisk. Landet vil øke sitt forsvarsbudsjett med 1.000 milliarder kroner bare i år, og så øke det videre opp mot to prosent av BNP.

Men den som nok har størst grunn til å skjelve ved denne tanken er Moskvas svarte tsar, Vladimir Putin. Mutti Merkel er borte, og med henne forsvant også Tysklands særlige omsorg for Russland.

Det tok én uke. Men de negative effektene for Russland og det russiske folk vil merkes i mange tiår ennå.