Vi rører ved svært sterk symbolikk når vi om tre uker skal feire fødselen til det uskyldige barnet som ifølge Bibelen ble født i en stall i Betlehem, en by i Palestina som ligger omlag 10 kilometer sør for Jerusalem.

I løpet av de vel 30 årene som fulgte fram til Jesus ble drept av de romerske okkupantene, fikk de som på denne tiden levde under herskerklassens undertrykkende regime tro på at medfølelse og medmenneskelighet en gang i framtiden skulle gi håp om et bedre liv.

Det er dette vi utfordres på når vi nå skal gjøre opp regnskapet for år 2020, og se på hvordan vår moralske og etiske arv er blitt forvaltet. Da kommer vi ikke utenom hvordan vi tenkte og handlet overfor barna i flyktningleiren Moria, og hvordan vi behandler barn av foreldre som blir dømt for å ha fortalt usannheter om hvorfor de har søkt om status som flyktninger med rett til beskyttelse.

Hvor langt ut kan medfølelsen strekkes før den brister, og hvem av våre medmennesker har vi ansvar for å beskytte? Ett er sikkert - skrikene fra folk som lider blir virkelige først når vi hører dem. Og dersom vi måtte lytte til et lydspor med barnegråt fra Moria, ville nok mange av oss forsøke å tenke rasjonelt for ikke å kjenne på trangen til å reise ned for å trøste og hjelpe til.

Det er uomtvistelig korrekt at vi ikke kan hjelpe alle, og vår logikk forteller oss at Norge er et lite land med begrensede ressurser. Dette er ei fortelling som kan passe til å balansere regnskapet etter at 50 av de hjemløse barna etter hvert kommer til Norge. Men den er ikke helt sann. For vi gjør bare det vi må, og ikke det vi kan. Og det er bare Stortinget, og i praksis regjeringen, som kan gjøre noe med dette antallet.

Det er ikke Utlendingsnemnda (UNE) som har vedtatt reglene som ligger til grunn for at Mustafa Hasan etter fylte 18 år har fått endelig avslag og må forlate Norge 7. desember etter å ha bodd her i 13 år, slik VG har omtalt saken. Det er det politikerne våre som har gjort gjennom de lover og forskrifter som gjelder. Våre folkevalgte, som er satt til å forvalte vår kollektive medfølelse og medmenneskelighet, kan ikke toe sine hender nå.

Når den vestlige verdens historie skal skrives, kommer vi ikke utenom vår egen rolle i utviklingen av konfliktene i Midt-Østen, og hvordan Europa og USA har bidratt til å skape den strømmen av flyktninger vi nå gjør vårt beste for å holde fra livet.

Uten å ta denne realiteten med i analysen, vil også dette regnskapet bli feilvektet.