Gå til sidens hovedinnhold

Kjære konfirmanter. Jeg var for eksempel mot bombinga av Serbia.

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

AN trykker i sin helhet talen til de borgerlige konfirmantene i Stormen i Bodø 6.mai, som var i regi av Human-Etisk Forbund.

Talen ble holdt av Andreas Liebe Delsett, bodømann med eget forlag i Oslo og som har en fortid som leder i partiet Rødt i Oslo. Talen trykkes etter avtale med forfatteren.

Del gjerne dine synspunkter om talen i kommentarfeltet under.

Kjære konfirmanter.

Dere ser veldig kule ut og ganske skumle. Jeg vet ikke om dere har gruet dere til i dag, men det har jeg. Veldig masse faktisk. For hva kan jeg si til dere, nå når dere skal markere at dere er i ferd med å bli voksne, selvstendige mennesker med ansvar for deres egne liv. Det er ikke lenger de som sitter der ute i salen, men dere, som fra nå, mer og mer, skal ta de valgene og gjøre de tingene som utgjør livene deres.

Det er så rått. Så skummelt. Så fantastisk. Så utrolig flott og overveldende å tenke på, synes jeg.

Men hva kan jeg muligens ha å si til dere når dere skal markere overgangen fra barn til voksen? Ikke er jeg spesielt gammel, ikke er jeg spesielt ung heller. Jeg er ikke spesielt smart, og jeg har i de trettito årene jeg har levd vært veldig heldig og opplevd fine ting. Akkurat det er det helt sikkert mange som vil påpeke til dere, kanskje i en tale senere i dag eller på skola: Hvor heldige dere er. Som er født i Norge, nå, som har alle muligheter.

Noen kaller helt sikkert også dere for en eller annen variant av dessertgenerasjonen, glasurgenerasjonen eller noe annet som antyder at dere kommer etter noen som har lagt alt til rette for dere. Dere kommer liksom til dekka bord.

De sier at dere kan bli hva dere vil, har alle muligheter, skapt av besteforeldrene deres som bygde landet. Eller av foreldrene deres som har banet vei for dere og gitt dere en supertrygg oppvekst i verdens rikeste land, på toppen av pyramiden, på et slags toppunkt i historien om menneskelig velstand og utvikling.

Jeg tenker at det ikke stemmer. Jeg tenker at vi lever på et tidspunkt i verdenshistorien hvor det er mer sannsynlig at ting tipper over i kaos og ødeleggelse enn at velstanden og lykken vokser inn i evigheten.

Jeg tenker mer at dere, vi, for jeg er fortsatt nærmere de fleste av dere i alder enn jeg er foreldrene deres. Jeg tenker at mer enn å snakke om en pyramide må vi snakke om at vi er født på toppen av noe som ser mer ut som et isfjell. Et isfjell som kan smelte hvis vi ikke foretar oss noe.

Jeg tenker at vi heller enn å være noen dessertgenerasjon som kommer til dekket bord har kommet til et træsha festlokale og at det er vi som må ta oppvasken. Jeg vet ikke hva dere tenker om det nå? Litt deprimerende kanskje?

Jeg lover å forklare hvorfor jeg mener det til tross for de dystre framtidsutsiktene ikke er noen grunn til å bli nedstemt. For å komme dit må vi ta en liten omvei. Og som den aldrende mannen jeg er, sammenligna med dere, tenker jeg gå til historien. Til den vinteren jeg gikk på konfirmasjonsundervisning, i kjelleren på Bankgata ungdomsskole.

Den vinteren regna det masse, så frøys det og så regna det enda mer, oppå isen som dekte fortauene jeg gikk langs på vei til konfirmasjonsundervisning. Jeg vet ikke hvordan været var denne vinteren, når dere gikk til konfirmasjonsundervisning. Jeg vil fortelle dere om den vinteren, og våren som kom etterpå, ikke fordi det var da jeg ble konfirmert, men fordi det også var den våren jeg fant ut ganske mye av hvem jeg var, eller ville være i hvert fall.

Fram til da hadde jeg prøvd å være det jeg trodde var en helt vanlig gutt. Spilt fotball, håndball, dataspill, gjort alle de riktige tinga som alle de andre guttene dreiv med. Men så møtte jeg, gjennom konfirmasjonsundervisninga, folk fra andre skoler, som hadde andre interesser enn disse.

Oppdaga at jeg ikke måtte prøve være interessert i dataspill og fotball. Og at jeg ikke bare måtte være venner med gutter fordi gutter var opptatt av gutteting og jenter var opptatt av jenteting. Jeg oppdaga at det var mulig å være opptatt av andre ting. Å være en annen. At jeg selv kunne velge hvem jeg ville være.

Og det er det viktigste jeg har lyst til å si til dere idag: Dere velger selv hvem dere vil være. Hvor fantastisk er ikke det!?

Dere velger selv hvem dere vil være. Og ja, det er en fantastisk ting, men det er også en ganske skremmende ting. Det kan være tøft å skulle bryte med forventninger. En annen ting er hva vi skal gjøre med alle mulighetene vi har og valgene vi skal ta. For vi har jo alle muligheter. De sier at vi kan bli og gjøre hva vi vil. Samtidig som presset er sterkt og forventningene mange til at man skal gjøre det riktige.

Vi lever i et samfunn som forteller oss at vi kan bli og gjøre hva vi vil, men som stiller ganske strenge krav til oss som være mennesker. Den motsetninga: mellom at vi liksom kan bli hva vi vil og at det samtidig er ganske strenge krav, kjenner jeg fortsatt på som 32-åring. Om å være produktive, om å få seg en bra jobb, ha en fin kropp, en enda finere kjæreste, være smart, ha kule venner, ha spennende sex, se verden, bli rik, bli berømt. Ting jeg ser for meg at dere tenker på? Så mange forventninger. Fra dere selv og andre.

Når vi snakker om alle disse mulighetene og forventningene er det en ting jeg har lyst til å si til dere, som jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan si på en smart og overbevisende måte. Det har jeg ikke klart, men jeg vil si det likevel, fordi jeg vet at det stemmer og fordi det er viktig at noen forteller dere det. Det jeg vil si er dette:

Du trenger ikke være så innmari produktiv. Du trenger ikke få deg en statusjobb. Du trenger ikke ta høyere utdanning. Du må ikke bli hva du vil. Du trenger ikke ha en fin kropp. Du må ikke trene. Du behøver ikke forholde deg til hva andre sier er pent eller stygt, streit eller greit. Du må ikke bli rik. Du må ikke bli berømt. Du må ikke bli vellykket. Du trenger ikke bli i Bodø og du må ikke flytte heller. Du velger selv hvem du vil være.

Du velger selv hvem du vil være.

Ikke dermed sagt at du ikke kan komme til å møte motstand. Mange som prøver fortelle deg hvem og hvordan du skal være. De i salen her for eksempel. Og sjansen er nok stor for at noen av de kommer til å le av deg hvis du finner på noe som avviker litt fra normalen.

Jeg ble for eksempel ledd mye av da jeg den samme våren som jeg konfirmerte meg begynte å ikke bare være opptatt av politikk men også forsøke gjøre noe med det. Så flott at du er engasjert sa de. De kunne like gjerne ha klappa meg på hodet eller kløpet meg i kinnet. Enda verre ble det da de fant ut at jeg mente ting som de ikke mente. Når jeg sa hva jeg mente sa de at ja, du kommer nok til å bli mindre radikal og mer som oss når du blir eldre. Og så lo de.

Jeg var for eksempel mot bombinga av Serbia, som tok til den våren. For første gang siden andre verdenskrig skulle Norge gå til krig. Norge skulle bombe et annet land. Hva vet vel du om slike kompliserte ting? sa de voksne. Og jeg visste kanskje ikke like mye som de om Jugoslavia eller NATO eller FN ditt og FN datt. Men jeg visste at krigen var feil.

I dag, nesten tjue år senere, tenker jeg to ting om dette: For det første, ser jeg at femtenårige jeg hadde rett og de voksne tok feil. Siden 1999 har Norge gått til krig, bombet eller invadert andre land i hvert fall fem ganger. Og for det andre: Vi har blitt vant til å tenke helt annerledes om hva som er normalt når det kommer til krig. Det var et sjokk den gangen, at fly fra Bodø, fløyet av foreldrene til de jeg gikk på skole med, skulle bombe et annet land. Nå er det en helt vanlig ting.  

Hva er poenget her? Det er ikke å få dere til å mene det samme som meg om krigen på Balkan eller om noen som helst annen krig. Poenget er: De voksne kan komme til å le av dere og si at dere ikke vet hva dere snakker om når dere mener ting som de ikke mener. Da er det etter mitt syn en veldig god sjanse for at det er dere som har rett og de som tar feil.

Dere er tenkende mennesker, som kan gjøre dere opp en mening om ting selv. Dere velger selv hvem dere vil være og hva dere vil mene og hva dere vil gjøre med livet. Ikke vær redd for å tenke selv. Det er krevende, helt klart. Det er slitsomt å mene andre ting enn det alle andre mener. Det er også derfor folk til slutt ender opp med å mene det de tror alle andre synes de bør mene. Det er derfor voksne ler av dere som engasjerer dere. Fordi de er slaver av tida de lever i. Fordi de har innfunnet seg med hvordan ting er. Fordi de har blitt vant til å tenke at krig er uunngåelig. Fordi de selv har gitt opp.

Og da har vi kommet fram til forklaringa på hvorfor jeg mener dere ikke trenger bli deprimerte av å tenke på at det ikke står spesielt bra til med verden, og at vi er oppvaskgenerasjonen. Fordi når jeg ser på dere så ser jeg et utrolig fantastisk potensial. Jeg ser sånne folk som kan forandre verden. Som kan velge selv hvem de vil være. Som ikke trenger å gjøre noe som helst av det som forventes av de eller som andre mener. Selv ikke det jeg mener dere skal gjøre må dere gjøre. Dere velger selv hvem dere vil være. Og jeg vil bare at dere skal gjøre tre ting: Vær snill. Tenk selv. Les bøker.

Gratulerer med dagen! Hurra for dere!

Mai 2017, Andreas Liebe Delsett

Kommentarer til denne saken