Gå til sidens hovedinnhold

Ord hjelper ikke dyrene

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Torunn Knævelsrud svarer på kritikken mot Mattilsynet. Hun tegner et bilde av en velfungerende etat som benytter opptrappende virkemidler for å sikre at regelverket etterleves, og som ivaretar dyrevelferden så godt som mulig innenfor de gjeldende rammebetingelser.

Dette er Mattilsynet i teorien, slik det var meningen at etaten skulle fungere. I praksis fungerer det ikke slik.

Riksrevisjonens rapport fra 2019 viser en rekke kritikkverdige forhold: Gjentatte alvorlige lovbrudd er ikke blitt avdekket på grunn av sen oppfølging fra Mattilsynet. Det tar for lang tid før kronisk dårlig dyrehold får ny inspeksjon. Mattilsynet har ikke en tilstrekkelig opptrappende virkemiddelbruk, og det tar for lang tid å iverksette aktivitetsforbud for dyrehold med alvorlige brudd på dyrevelferdsloven.

Når Knævelsrud skriver at «Mattilsynet prioriterer bekymringsmeldinger og kronisk dårlig dyrehold», er hun da ikke kjent med de faktiske forhold?

Gjennom mange år og mange saker har vi bare en gang opplevd at Mattilsynet har benyttet opptrappende virkemidler. Det gjaldt storfe som sto oppstallet på vått og skittent underlag i en bygning med bare en levegg og tak, slik at dyrene var utsatt for vind, regn og snøfokk. Vi måtte presse Mattilsynet i 2 år før de trappet opp virkemiddelbruken. I de øvrige sakene har Mattilsynet bare veiledet, år etter år. Noen ganger har de til slutt kommet i mål med bare veiledning, men da har dyrene lidd i flere år.

Det gjelder alle typer dårlig dyrehold – skitne dyr, skitne forhold, magre dyr, uklipte sauer og familiedyr som blir sviktet. En hund sto i mange år permanent bundet bak en låve, med bare ei grein til ly og med våteksem etter å ha stått og ligget i søle og snø. Naboene hadde gitt opp å kontakte Mattilsynet. Løsningen ble til slutt å hente hunden. Dette klandret Mattilsynet oss for. De måtte få nok tid til å jobbe med saken. De hadde brukt mange år på å ikke gjøre noe.

Mattilsynet har heller ikke brukt opptrappende virkemidler i en sak der de visste om brudd på mosjonskravet i 8 år. Den ene gangen de varslet tvangsmulkt lukket de vedtaket uten å ta i bruk virkemiddelet. I alle disse årene led dyrene ubeskrivelig. Tilværelsen for kyrne var et båsband på 60 cm og den tilmålte plassen de trengte for å stå og ligge. Nå lever dyrene i et gjørmehelvete i mosjonsperioden, fordi Mattilsynet bare veileder om beite og ikke pålegger det, selv om de vedgår at bonden bryter lovverket. Det går mot 10 år med en dyremishandling som Mattilsynet er medskyldig i.

Det er utallige andre eksempler. Nylig ble det kjent at Mattilsynet var varslet om grisebonden med en lederrolle på Fatland slakteri, som i årevis vanskjøttet grisene. Først da han leverte døde og døende griser til slakteriet, reiste Mattilsynet på tilsyn – for å veilede og veilede. Slik fortsetter det. Bonden har i dag 450 griser.

Knævelsrud mener at det er alvorlig å påstå at dyretragedier får utvikle seg under Mattilsynets oppsyn. Det er ikke en påstand, men sannheten. I fjor døde 60 sauer på en gård som var under oppsyn av Mattilsynet. I sommer døde en underernært hest på en annen gård som er under oppsyn av Mattilsynet. Dette skjer til stadighet.

De to tapte rettssakene som Mattilsynet nå bruker som argument for å jobbe enda mer langsomt, gjelder avvikling der dyrene verken var syke, underernærte eller innestengte. Begrunnelsen var blant annet sporbarhet. Mattilsynet sendte høydrektige kyr og kviger på en slaktetransport som langt oversteg lovlig transporttid. De hentet kyr og diekalver rett fra beite og sendte dem til destruksjon, og i hastverket drepte de ei ku og hennes nyfødte kalv, etter først å ha forsøkt å jage kua på bilen mens fødselen var i gang.

Paradoksalt nok må Mattilsynet stoppes i å begå overtramp mot dyr, men presses til å følge opp når dyr lider. Mattilsynet har for mange roller og prioriterer næring framfor dyrevelferd. Det viser blant annet håndteringen av skrantesyke, der ett smittetilfelle på Hardangervidda i 2020 har ført til at Mattilsynet vil bruke enorme ressurser på å slakte ned enda en villreinstamme. Det er ikke «bagatellisering» av dyresykdommer å hevde at Mattilsynet går langt over streken, etisk og faglig, når de sanerer naturen i sin kamp mot ethvert smittestoff som kan skade Norges økonomi eller omdømme.

Mattilsynet er blitt en trussel mot både tamme og ville dyr. Det er på tide å skille dyrevelferd ut fra Mattilsynet og opprette et eget dyretilsyn.

Jenny Rolness, Dyrenes Rett

Kommentarer til denne saken