Vi lever i en svært krevende tid – som om vi er skrudd tilbake til den kalde krigens vanvidd på 50 og 60 tallet. Da begynte statslederne å forberede seg til en verdensbrann, med den forferdelige produksjon av kjernefysiske våpen. Til tross for tøvær etter Berlinmurens fall, Sovjetunionens oppløsning, og noen velmente nedrustningsavtaler, presset krigstankegangen seg frem igjen og la grunnlag for ytterligere opprustning, polarisering og fiendebilder. Jeg blir skremt av krigens realiteter, av det som ukrainerne blir utsatt for på egen jord, men jeg blir også deprimert av statenes virkemidler mot nye konflikter i fremtida.

Er det mulig å forebygge krig med å bygge opp militære fronter mellom land og folk? Hvordan forebygger vi konflikter og vold mellom oss mennesker? Spør den uhildete mann og kvinne, eller ungdom i gata. De aller fleste vil kunne svare at dette ikke handler om å bygge opp fysisk styrke og fronter, men tvert imot prøve å senke garden – og ta i bruk psykologiske og pedagogiske metoder som vi lærer gjennom oppvekst og veiledning i familie og skole, og arbeidsliv.

Dette er allmenn lære i befolkningen, men tas ikke i betraktning i det offentlige systemet og statsapparatet, fordi her bygger man sine forordninger på innarbeidete, og institusjonaliserte former for konfliktløsning. Dersom det hevdes at vi mennesker fortsatt er tobente dyr, så må det kanskje være slik; dog viser utviklingen noe annet. Vi lever i et velordnet og hensiktsmessig innrettet samfunn (må ikke forveksles med staten, som er en konstruksjon!); og vi opparbeider en stadig større forståelse av menneskesinnet med dets potensiale for å fremme et godt liv - og hva vi bør styre unna av nedbrytende krefter. Alle disse vesentlige elementer i livene våre gjelder i samme grad for politikere og statsledere, som også vil støtte og verne best mulig om sin nærmeste familie og slekt.

Av dette følger at alle gode krefter skulle således naturlig vært satt på dagsorden når man diskuterer og skal ta stilling til fremtidige ”forsvarssystemer” og konfliktløsning mellom land og folk. Tidsånden i dag synes å håndheve en slags sensur eller utestengning av stemmene som vil fremme reelt forebyggende samfunnsarbeid, herunder drøfting av hvordan krig og vold bryter ned selve grunnlaget for liv og utvikling - skadene kan jo ikke rettes opp før etter flere generasjoners seiglivet kamp.

Senest i dag, lørdag 6.mai, registrerer jeg ensrettinga, i det faste programmet ”Helgemorgen”. Forsvarskommisjonens leder er til stede og forsvarsministeren, men ikke personer som stiller spørsmål om vi bør prøve å tenke nytt – se på hva som virkelige kan forebygge og hindre nye, evinnelige krigsscenarier. Hvor overskriften kunne være: Krig er forakt for liv, fred er å skape!

Det er også et kjent psykologisk styringsgrep som statene tar i bruk når det er stor uro og frustrasjon i befolkningen; rett opp blikket og fokuser på vår ”egentlige” fiende – de på andre siden av grensa. På denne måten kan man samle (tilsynelatende) innbyggerne i en felles front, og politikerne får avledet oppmerksomheten fra de reelle problemer i sivilsamfunnet. Vi skal være bekymret når en mektig stat tar seg til rette og utøver makt over en annen stat, slik Russland gjør i dag. Men vi skal være like årvåken og bekymret når den andre stormakten, USA, starter kriger og militære intervensjoner i land som verken er naboer eller etnisk og kulturelt beslektet.

Verden vil bedras, men vi uavhengige og sjølstendig tenkende samfunnsstøtter skal være med å avsløre bedraget, og fremme nye veier og forslag til en bedre verden. Hvis vi ikke tar dette på alvor, risikerer vi nye kriger – og vi får et enda større problem fanget; alle jordens beboere settes på en uløselig prøve fordi klimaproblemene innhenter oss – og vi er overhodet ikke i stand til håndtere de krav og endringer som vi må forholde oss til for å sikre vår fortsatte eksistens. Militærmakt og krig er sannelig ikke unntatt fra klimaregnskapet, men i realiteten klimaverstinger, og har i tillegg svært mange liv på sin samvittighet. Timeglasset renner ut, og jeg avslutter med Bjørnstjerne Bjørnsons visdomsord: ”Bring lys til de viljer som brytes, bring lys før du hører der skytes”.