Gå til sidens hovedinnhold

Oppegående personer som undersøker klimaskremslene selv, blir ofte svært kritiske til dommedagsprofetiene

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

John Michael Crichton (1942 – 2008) tok legeutdannelse ved Harvard Medical School. Legeyrket ble ikke det han satset på. Han er i dag mest kjent for en rekke spennende bøker og filmer, som The Andromeda Strain, The Great Train Robbery, Congo, Sphere, Jurassic Park, Rising Sun, The Lost World m.flere. Gjennomgående handler mange av bøkene om vitenskapelige "framskritt" som skjærer seg skrekkelig.

I 2004 skrev han spenningsromanen "State of Fear". Den handlet om en gjeng øko-terrorister som til dels begår drap for å fremme sine synspunkter. Mye av handlingen har med påstandene fra klima-aktivister å gjøre. Her hadde forfatteren gjort inngående research, der han viste hvordan man kunne manipulere med start-tidspunktet på temperaturgrafer for å kunne fremstille tilsynelatende truende temperaturstigning. Ved å starte grafene omkring 1930-tallet, ser det stort sett ut som om temperaturene faller de fleste steder, da svært mange temperaturrekorder ble satt på 1930-tallet.

Den kunnskapen han tilegnet seg ved å skrive denne romanen, har han gitt til kjenne ved flere anledninger, blant annet ved foredragene

1. "Alien Cause Global Warming" - California Institute of Technology, Pasadena, CA

2. "Environmentalism as Religion" – Commonwealth Club, San Francisco, CA

3. "The Case for Skepticism on Global Warming" - National Press Club, Washington DC

I den første av disse forelesningene kom han med følgende betraktning over klimaaktivistenes stadige, og uvitenskapelige referanse til konsensus .

Sitat Crichton:

"Jeg vil her ta for meg denne forestillingen om konsensus, og fremveksten av det som har blitt kalt konsensusvitenskap. Jeg ser på konsensusvitenskap som en ekstremt skadelig utvikling som burde stoppes kaldt i sine spor. Historisk sett har kravet om konsensus vært kjeltringers fremste framgangsmåte. På dette vis prøver man å unngå debatt ved å hevde at saken allerede er avgjort. Når du hører at forskerne er enige om ett eller annet, må du holde på lommeboken din, fordi nå prøver de å lure deg.

La oss være tydelige: Vitenskapelig arbeid har ingenting med konsensus å gjøre. Konsensus er et politisk redskap. Vitenskap krever tvert imot bare en etterforsker som tilfeldigvis har rett, noe som betyr at vedkommende har resultater som kan verifiseres med referanse til den virkelige verden. I vitenskap er konsensus ikke relevant. Det som er relevant er reproduserbare resultater.

De største forskerne i historien er gode nettopp fordi de brøt med konsensus. Det er ikke noe som heter konsensusvitenskap. Hvis det er enighet, er det ikke vitenskap. Hvis det er vitenskap, det er ikke konsensus. Basta."

Her er det mange som har noe å lære, ikke minst NRK.


Eksempler på forskere brøt med konsensus:

• Det heliosentriske verdensbildet (Kopernikus/Galilei). Før denne teorien ble formulert, var det vanlige syn at jorda var universets sentrum. Nå kom sola plutselig i sentrum.

• Utviklingslæren til Darwin ga oss den moderne evolusjonsteorien.

• Ignáz Fülöp Semmelweis, ungarsk lege, f. 1818, fant ut at man ville minke dødeligheten ved sykehusene om legene desinfiserte hendene mellom operasjonene. Hele legestanden “visste” at dette var bare tull. Semmelweis ble presset til å forlate stillingen sin fordi han ikke var enig i gjeldende konsensus.

• Relativitetsteorien til Einstein og kvanteteorien til Planck er også gode eksempler.

• Alfred Wegener kom på 1920-tallet med teorien om jetstrømmer og kontinentaldrift. Begge teoriene møtte sterk motstand blant de etablerte forskerne, men er i dag fullstendig godtatt.

• Barry Marshall og Robin Warren mottok i 2005 nobelprisen i medisin fordi de fant den bakterien som forårsaker magesår. Flertallet innenfor legevitenskapen hadde tidligere “visst” at det var røyking og stress som var årsaken til lidelsen.

• I 2011 mottok Daniel Shechtman Nobelprisen i kjemi for sin oppdagelse av kvasikrystaller, en kjemisk struktur som forskere tidligere trodde var umulig. Oppdagelsen til Shechtman var i sin tid svært kontroversiell. Han ble på ett tidspunkt bedt om å forlate forskningsgruppa han var del av. Det tok tid før funnene hans ble akseptert av andre forskere, men oppdagelsen har vist seg svært viktig. Hans kamp tvang med tiden andre forskere til å endre sin oppfattelse av selve materiens natur.


Lenker.

Wikipedia om Michael Crichton:
https://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Crichton

Tre foredrag av Michael Crichton:
http://scienceandpublicpolicy.org/images/stories/papers/commentaries/crichton_3.pdf

Michael Crichtons offisielle hjemmeside:
http://www.michaelcrichton.com/

Kommentarer til denne saken